Lauren Bacall er død etter et hjerteattakk, 89 år gammel. Her under innspillingen av «Dogville» i 2001. FOTO: MIMSY MØLLER

Et sus av gullalder

Hollywood firer igjen flagget på halv stang. Lauren Bacall (89) var et av de siste båndene til amerikansk films gullalder.

Da Lauren Bacall lot seg regissere av Lars von Trier i 2001, under innspillingen av «Dogville», levnet hun ingen tvil om hvem som var den store stjernen. Jeg husker fortsatt suset da hun på Hollywood-vis entret rommet i Trollhättan i Sverige et kvarter for sent, og parkerte Nicole Kidman med blikket og vissheten av 50 år i rampelyset. Hun skulle på imponerende vis holde det gående i over to tiår til, og selv om hun flere ganger uttalte at hun hatet å se seg selv som ung i sine klassiske filmer, ble hun et nydelig bevis på at enkelte amerikanske filmstjerner fortsatt velger å eldes med stil.

Hun hadde filmverdenens mest karakteristiske stemme, en signatur av mørke røykfylte drømmer og hes sensualitet. Men i motsetning til mange kvinnelige skuespillerkollegaer i Hollywoods såkalte gullalder, strålte Lauren Bacall av en årvåkenhet og en tøffhet de fleste kunne se langt etter. Dette etablerte hun allerede i debutfilmen, som fortsatt står igjen som en av de mest oppsiktsvekkende debuter noensinne. Howard Hawks valgte henne til «To Have And Have Not» mot Humphrey Bogart, hennes framtidige ektemann og forbundsfelle innen både filmbransjen og i politikken. Sammen dannet de blant annet The Committee for the First Amendment, et mottrekk til senator Joseph McCarthys svartelisting av antatte kommunistsympatisører innen amerikansk film- og teaterbransje. Samtidig ble hun en av Hollywoods sterkeste filmnavn, ofte i tospann med sin 25 år eldre ektemann. Blant filmene er klassikeren «The Big Sleep», samt «Key Largo». Senere roller skulle inkludere «How To Marry A Millionaire», før hun på 1960-tallet vekslet filmen til fordel for en rik teaterkarriere som blant annet innbrakte henne en Tony Award, teatrets svar på Oscar. Først i 2006 ble hun nominert for Oscar, for filmen «The Mirror Has Two Faces», men fikk ikke statuetten før hun ble tildelt Æres-Oscar i 2010, for øvrig samme år som hun spilte i den på alle vis forglemmelige «norske» filmen «Wide Blue Yonder - begravelse til besvær».

Bacall forble i det hele tatt en av amerikansk offentlighets skarpeste profiler. Etter at Bogart døde i 1957 var hun forlovet en kort periode med Frank Sinatra før hun giftet seg på nytt med en annen skuespillerkjempe, Jason Robarts. De siste tiårene utgjorde en ny filmvår for skuespilleren som ble født som Betty Joan Perske i Brooklyn i 1924. Hun hadde store roller i blant annet Lars Von Triers «Dogville» og «Manderlay», og i «Birth», også den mot Nicole Kidman. Under lanseringen av sistnevnte ble den da 37-årige Kidman presentert som en legende av en TV-vert, noe som fikk 79-årige Bacall til å hvese: «Hun er ikke en legende. Hun er en nybegynner». Og nettopp den bitende tungen var et av hennes fremste varemerker. Annerledes kan det ikke bli når man allerede i første film får utdelt en av filmhistoriens mest legendariske replikker, rettet mot Humphrey Bogart: «You know how to whistle, don‘t you, Steve? You just put your lips together and ... blow».

mode.steinkjer@dagsavisen.no