Et språklig opprør mot døden

– Jeg tenkte stadig på filmen «Inception» da jeg skrev denne boken, har du sett den?!

Det er kanskje det siste jeg trodde Helle Helle skulle si da jeg møtte henne for å snakke om romanen «de».

Romanen, som er blitt kalt hennes høydepunkt som forfatter så langt, er en nennsom fortelling om sorgens hverdag: boka beskriver en rekke vanlige dager fram til en 16 år gammel jente mister moren sin. Eller, hun mister henne aldri, døden er utenfor karakterenes og bokas rekkevidde.

Les Dagsavisens anmeldelse av romanen: «de»: Ingenting skjer. Det er spennende (Dagsavisen+)

Barndomsby

Romanuniverset er lagt til Helle Helles egen barndomsby Rødby i Danmark – og er i både tid og sted kanskje så langt du kan komme fra Leonardo DiCaprios sci-fi-thriller-univers, der han stjeler hemmeligheter ved å trenge inn i fremmedes bevissthet.

– Den filmen er et forsøk på å ikke få døden til å finnes. Tida er i en bølge hvor en far reiser ut i en tid der han aldri kommer tilbake, han går ned i tidsbølger, og han finnes ikke i disse bølgene, men han kan likevel se sin datter. Det tenkte jeg stadig på da jeg skrev denne romanen. Om det kunne vært sant! At personen som har gått bort kunne vært rundt dette bordet, selv om vedkommende egentlig ikke var her lenger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ville kantre språket

Romanen «de» er skrevet i radikal nåtid, alt er i presens, selv når grammatikken helst vil den andre veien, tilbake i tid. Tidsperspektivet var det første som lå forut for skriveprosessen: hun ville holde handlingen fast i en tid som tilsynelatende aldri forsvinner.

– Romanen handler ikke om å miste moren, den handler om at hun ikke forsvinner. Moren blir værende i romanen, på grunn av formen, og det er bokas eksperiment. Romanen slutter der den begynner, og moren er fanget på de sidene, hun er der – i boken. Hun blir aldri datid, aldri fortid. Jeg kunne ikke ha nådd denne 16-årige piken om moren faktisk hadde dødd, det hadde jeg ikke fått til. Jeg ville unngå å skrive sentimentalt, unngå sorgen. Kunne jeg unngå det ved å heller få det inn i grammatikken?

– Jeg leser det som et språklig opprør mot døden, språket nekter å føye seg, selv når grammatikken krever at fortida, det som ikke finnes lenger, adresseres.

– Presis. Noen setninger går nærmest i stykker på grunn av det. De kantrer, for du kan ikke snakke på den måten, du trenger fortid. En annen erfaring jeg hadde med å skrive i denne radikale formen, var at det medvirket til å holde meg aktiv som forfatter. Det løftet energinivået mitt, fordi det var en så stor utfordring. Det er vanskelig å slappe av i denne formen, nåtiden holdt meg oppe, våken, hele tida. Det var en helt ny erfaring. Nå vil jeg i grunnen aldri skrive i en annen form igjen, sier Helle og ler.

Fellesskapet «de»

«de» er en roman om fellesskap. Det viser seg allerede fra tittelen.

– Å kalle romanen «de» handlet først om å komme seg vekk fra jeg-fortelleren. For å holde ut det å være i denne romanen kunne jeg ikke skrive romanen med et jeg, det hadde blitt for tett. Den lille d-en passer også godt inn i en bok som aldri slutter. En stor forbokstav hadde markert en begynnelse og dermed en slutt, men «de» er i en midten av setning som bare fortsetter, sier Helle.

Hvis «de» skulle hatt en lyd, hadde lyden av latter kanskje vært den mest fremtredende. Romanen er fylt med setninger om at moren og datteren ler og ler, uten at leseren verken skjønner hvorfor de gjør det eller synes det er morsomt selv. Det markerer også et fellesskap.

– Latteren binder dem sammen, for det er ingen som skjønner hvorfor det de ler av er morsomt. Moren beskytter også datteren mye med latteren, ikke fordi de ikke skal gråte, men fordi du er så til stede i øyeblikket når du ler. Du klarer ikke å tenke på det fryktelige, og jeg opplever det som utrolig livfullt å le, samtidig som det styrker deres fellesskap.

– Hva slags fellesskap er det mellom denne moren og datteren?

Helle Helle blir stille, vender seg litt bort. Hun blir blank i øynene og tilsynelatende litt mer tynnhudet.

– Nå kommer det vanskelige når du stiller sånne spørsmål. De kan godt drikke ettermiddagskaffe, de kan godt lese ukeavisen og de kan finne på å løpe rundt spisebordet. Når moren avleverer datteren som treåring på dagpleien, og når hun senere synger om dagens begivenheter for henne på sykkelen, på en veldig lyrisk måte, det er deres fellesskap! Men hvordan er det? Jeg kan bare svare på det sånn, sier hun.

Avledningsmanøvrene fra døden som ligger hinsides romanens liv er tredd som perler på en snor. Det sier også mye om Helle, og ikke bare som forfatter.

– Det handler jo ikke om det indre liv i mine romaner, for det har jeg ikke noe språk for. Det går dårlig når jeg prøver å gjøre det. Hvis jeg skulle si hvordan jeg har det nå, for eksempel? Det kan jeg ikke. Jeg kan godt fortelle deg hva jeg gjorde i går, jeg kan fortelle deg hva som skjer med min familie, jeg kan fortelle deg når det har vært vanskelig, også kan du kanskje merke hvordan jeg har det. Men jeg synes ikke det blir nyansert om jeg skal forklare hvordan følelsene mine er, for da må jeg bruke en masse metaforer og tilleggsord! Og jeg opererer jo ikke med metaforer og adjektiver, sier hun.

Les også: Disse utstillingene skal du se i galleriene nå i april (Dagsavisen+)

Eget liv

Helle Helle er ingen researchforfatter. Hun skriver bøker som ligger tett opp til eget liv, og fester i relativt stor grad den 16 år gamle jentas liv på hennes egen barndom. Helle jobbet selv i en parfymeforretning og moren jobbet også med parfyme i mange år.

I «de» jobber moren i en såpeforretning, og de bryr seg mye om alt de kan kle seg opp i, rouge, høye hæler, men også alle tingene de fester livet sitt på. De flytter også mye i romanen, hovedsakelig fra morens menn, og Helle flyttet selv 11 ganger i Rødby som barn. Moren og datteren møblerer på et tidspunkt i romanen stuen etter en lysestake, og det gjorde hennes mor også, tok med en flott lysestake til fargehandleren for å få stuen til å ligne.

Helle skriver i romanen at datteren likevel bli fri fra alle tingene.

– Det er en kommentar til meg selv! Der ligner jeg sånn på henne, hun er fokusert på den fysiske omverdenen. Hun vil ikke fokusere så voldsomt på ting, men det kan hun ikke, for da har hun ingenting å feste seg ved. Det er det også noe fint ved, for det er gjenstandene som gjør at man kan holde det sorgfulle, men også sentimentaliteten på avstand. Det skal være mye virkelighet, mye hverdag til stede for at det skal være mulig å skrive om noe så tungt som det her. Da trenger man en avledningsmanøver, sier hun. Romanen er også befolket med mennesker hun liksom kjenner.

– Dette er ikke et politisk prosjekt, det er bare der jeg kommer fra, jeg skriver om mennesker jeg vet hvordan er i verden. Jeg føler meg forbundet med dem som ikke har så mye, som denne enslige moren som ikke eier hennes egen forretning, som ikke har vaskemaskin eller bil.

– I forbindelse med lanseringen av «Rødby-Puttgarden» i Tyskland, som handler om to søstre som er parfymedamer, var det en mann som kom opp til meg og sa at han aldri hadde tenkt på at parfymedamer har et liv. Det er faktisk det jeg vil når jeg skriver! Skrive fram livene i det helt alminnelige, sier hun.