Sjefredaktørene Helge Simonnes i Vårt Land (t.v.) og Torry Pedersen i VG kikker gjennom gamle illegale aviser fra 2. verdenskrig. Det var motstandsfolk som startet avisene. FOTO: HILDE UNOSEN

Et resultat av okkupasjonen

Politisk uavhengighet, krig og motstand mot totalitær ideologi la felles grunnlag for to svært ulike aviser. I august er det 70 år siden Vårt Land og VG kom ut for første gang.

Sommeren 1945. Krigen var over. I løpet av de siste fem åra hadde de aller fleste norske aviser blitt stengt ned eller blitt overtatt av nazistene, mens de få NS-vennlige avisene fikk fortsette utgivelsene. I løpet av krigsåra ble kritiske pressefolk jaget, truet og overvåket, og det å gi ut ulovlige, nazikritiske aviser var livsfarlig.

Da krigen tok slutt startet de gamle partiavisene som Arbeiderbladet og Dagbladet opp igjen. NS-vennlige aviser som Aftenposten og Nationen fortsatte å gi ut aviser, men var forhatt blant mange.

For mange av motstandsfolkene svarte ikke de politiske storavisene på kampen mot politisk ekstremisme og brutalitet. Løsningen ble å starte helt egne aviser. Resultatet lever fortsatt i dag i form av VG og Vårt Land, som begge utkom for første gang i løpet av sommeren 1945.

LES OGSÅ: – Sterke følelser for gamle aviser

Partipolitisk uavhengig

«Avisens formål er å være en partipolitisk og økonomisk uavhengig dagsavis for hele landet. Det skal være avisens oppgave å bygge bru over motsetninger i samfunnet og å dempe politisk strid som ikke er begrunnet i ideologiske forskjeller (...) I enhver sammenheng vil avisen kjempe mot ytterliggående, samfunnsnedbrytende tendenser» står det i VGs stiftelseserklæring fra 1945.

– I 1945 var det radikalt å være politisk og økonomisk uavhengig. De andre avisene var knyttet tett til partipressen. Vi skulle også være for internasjonalt samarbeid, og ha en brubyggende holdning, forteller sjefredaktør og administrerende direktør i VG, Torry Pedersen.

Selv om Vårt Land var en tydelig kristent forankret avis, med en luthersk formålsparagraf, var også uavhengighet helt sentralt for stiftelsen av avisen, forteller sjefredaktør Helge Simonnes.

LES OGSÅ: Gjemt for tyskerne

Oscar Hasselknippe

– Jeg har mange ganger blitt imponert over at de som grunnla Vårt Land var så bevisste på uavhengighet. Det står i våre vedtekter at vi ikke skal være et organ for noen organisasjon eller politisk parti. Det tror jeg hadde sammenheng med at særlig Ronald Fangen, som da var en kjent forfatter, sto i bresjen for at Vårt Land ikke skulle være en avis for kristenfolket, men en kristen avis for folket, sier Simonnes.

Mens Vårt Land ble stiftet av forskjellige kulturpersonligheter med ulike motstandsroller under krigen, var VG forankret i hjemmefronten. Motstandsmannen Oscar Hasselknippe skulle etter hvert bli avisens lengstsittende redaktør.

I løpet av krigsåra utga Hasselknippe en rekke ulovlige aviser, var aktiv i væpnede aksjoner, og ble raskt en av Norges mest ettersøkte menn. Redaktør Kaare Filseth i Ringerikets Blad, der Hasselknippe jobbet før krigen, ble skutt av nazistene på åpen gate for å forsøke å beskytte den unge motstandsmannen.

– Jeg husker ham fra da jeg begynte i VG i 1988. Da var han pensjonist. Han ble legendarisk fordi han som redaktør selv reparerte toalettene. Han var en handyman som tok rørleggerjobbene selv. I hvert fall ifølge anekdotene på huset. Der kan jeg si at jeg ikke kommer til å levere, ler Pedersen.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Bråk om kinoannonser

For Vårt Lands del ble motstanden mot nazistene en brubygger mellom kristne med ulikt ideologisk ståsted. Men det tok ikke lang tid etter avisens oppstart før de teologiske konfliktene blusset opp igjen.

– Det ble voldsomt, og holdt på å ødelegge avisen. På slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet var det en enorm strid om avisen skulle være kulturåpen eller ikke. Det ble symbolisert med debatt om en kristelig orientert avis kunne ha kinoannonser. Det sto redaktøren veldig hardt på, noe som holdt på å rasere hele avisen. Det kom oppsigelser i tusentall på grunn av kinoannonsene, sier Simonnes.

At to aviser med et så likt utgangspunkt har blitt så ulike i dag syntes ikke redaktørene er det minste rart.

– Hjemmefronten var veldig handlingsorientert. At de valgte en litt kvikk journalistikk, det vi kaller tabloide vinklinger i dag, og sterke ord syntes jeg ikke er så rart med tanke på hva slags folk som satt der, sier Simonnes.

LES OGSÅ: Klagerekord mot norske medier