Et ras av gode Cannes-filmer

CANNES (Dagsavisen): Årets filmfestival i Cannes er midtveis i løpet mot Gullpalmen, og nå er det mange som lurer på hva festivalledelsen har tenkt når de ikke har sluppet svenske «Turist» inn i hovedkonkurransen. Mer om det senere, men når det gjelder selve hovedkonkurransen har vi ennå til gode å se filmen man instinktivt vet at vil bli vinneren, og det til tross for at flere sterke titler melder seg på i konkurransen. Det siste døgnet har vi ikke minst sett en ny film fra Bennett Miller, mannen bak «Capote» og «Moneyball». I likhet med tidligere filmer bygger også den nye «The Foxcatcher» på virkelige personers liv.

Den handler om den eksentriske milliardæren John Du Pont og brødrene Mark og Dave Schultz, begge olympiske mestre i bryting. Med Du Ponts penger og selvpåkostede managerrolle skal de sørge for nytt gull under Seoul-OL. Historien er nok mer kjent for amerikanere enn for nordmenn, men at den ender med at Dave Schultz blir skutt og drept av Du Pont, er en av de største skandalene i amerikansk idrettshistorie. Millers tunge, seige film er et uhyre godt fortalt og velspilt drama, der Steve Carell spiller Du Pont med en imponerende psykologisk balanse, et indre mørke og ørsmå nyanser av humor. Brødrene spilles sterkt av Channing Tatum og Mark Ruffalo, og her kan vi allerede høre Oscar-klokken tikke. Først skal Gullpalmen deles ut, og det vil ikke forundre noen om den flys hjem til USA.

Ser man på den enorme dekningen i nettaviser og på sosiale medier fra Cannes, kan man lett glemme at festivalen er det største utstillingsvinduet i verden for seriøs kunstfilm. Kjoler, diverse opererte kroppsdeler, party, fete biler og store filmstjerner som svinger seg fra palme til palme, oppfyller drømmen om Cannes. Den som ikke alltid stemmer, og om den gjør det, så koster den så mye at du skal være Hollywood-produsent eller ha Riviera-millioner for å ha råd til å skåle med en flaske øl. Som koster 15 euro om du havner på feil sted eller feil fest. Det er nettopp den drømmen en annen nordamerikansk filmskaper, David Cronenberg, river i filler i sin nye film.

Cronenberg har inntatt det etter hvert trangere øvre sjiktet, etter at Mike Leighs «Mr. Turner» - om den britiske maleren - holdt favorittgrepet gjennom hele første del av festivalen. Cronenberg viser seg igjen som en ubehagets mester når han flår skinnet av Hollywood med en satire så beksvart at botoxpannene revner. I «Maps To The Stars» spiller flere stjerner seg selv eller blir nevnt med navn. Julianne Moore er som alltid god og modig, som en kvinnelig skuespillerstjerne som ser aldersspøkelset i hvitøyet idet hun higer etter en rolle som sin egen avdøde mor, også hun stjerne. Det er en film med mange lag, fortidens synder og fortielser spiller inn og langt fra alle er like pene på innsiden som utenpå når Cronenberg heller parafin på bålet. Bokstavelig talt.

Tyrkiske Nuri Bilge Ceylans «Winter Sleep» er også svært god, og en film som burde være etter juryleder Jane Campions smak. Mannen bak «Three Monkeys» og «Once Upon a Time in Anatolia» har sanket priser i Cannes en rekke ganger, og er her igjen med et godt over tre timer langt relasjonsdrama skutt i svimlende omgivelser i fjellene i Anatolia, hvor en hotellvert, hans unge kone og hans nyseparerte søster nagles til hverandre når vinterkulda kommer og irritasjonen dem imellom presser seg fram. «Winter Sleep» hadde for øvrig en norsk delprodusent før statlige Sørfond sa nei til søknaden om støtte. Vi kunne med andre ord hatt en «norsk» Gullpalmefavoritt i Cannes.

Festivalen preges selvsagt også av skuffelser. Atom Egoyans «The Captive» er en kunstnerisk thriller som kjører seg bort på canadiske vinterveier, mens franskmennenes yndling Bertrand Bonello har laget et overrasket flatt og lite prangende portrett av Yves Saint Laurent. Tommy Lee Jones - som har laget en feministisk westernfilm som han i kjent stil nekter å kalle en western, får også blandet mottakelse. Hans «The Homesman» med Hilary Swank har likevel en av de sterkeste kvinnelige rollene, når den prisen en gang skal deles ut. Det samme har den unge italienske regissøren Alice Rohrwacher, som med «The Wonders» har laget en rural familiehistorie om samhold og løsrivelse, og som viser et helt nytt filmblikk.

Og den aller beste filmen i Cannes så langt? Det er uten tvil svenske «Turist», en stilsikker avkledning av den nordiske mannsrollen og illusjonen om kjernefamilien. Det går ras på mer enn ett vis i de snødekte Alpene der handlingen foregår, og de menneskelige rasene er absolutt de med mest kraft. Den er også velspilt fra norske Lisa Loven Kongsli og Kristofer Hivju, som i Ruben Östlunds («De ufrivillige» og «Play») film får vist et større register som skuespiller. «Turist» fortjener absolutt de store ovasjonene og de lange køene den har fått.

mode.steinkjer@dagsavisen.no