Kultur

Et nytt skritt

Denne uken åpner far og sønn Widerberg, Frans og Nico, hver sin separatutstilling. Skulptørsønnen går i sin fars fotspor og mønstrer en gigantisk maleriutstilling. Spørsmålet alle stiller er om sønnen greier å aksle farens kappe?

Bilde 1 av 3

KUNST

Frans Widerberg

«Magisk ekspresjonisme»

Kunstverket galleri, Oslo, til 29/11

Nico Widerberg

«Spor»

Galleri Fineart, Oslo, til 15/11

Det snakkes gjerne om familiedynastier i politikk og mediene. Men vi har dem i kunsten også. Familien Widerberg er en av de mest markante. Far Frans (født 1934) er en av de mest folkekjære billedkunstnerne vi har, mens sønnen Nico (født 1960) har skapt seg en betydelig karriere som skulptør. Den andre sønnen, Thomas (født 1964), er komponist, musiker og fotograf.

Nå stiller far og sønn ut samtidig, og det er kanskje ingen tilfeldighet. Men det fremstår definitivt som en tilfeldighet at Nasjonalmuseet samme kveld som Nico åpnet sin maleriutstilling på Filipstad åpnet sin forfriskende nye utstilling i Nasjonalgalleriet, «Avtrykk. Tresnitt fra fem århundrer». Der, stillferdig inne i et hjørne i den store salen, finner vi det svart-hvite tresnittet «To hester», datert 1956 og signert Frans Widerberg. Det er beskjedent i størrelse, men det er et tett komponert bilde der store deler av flaten er fylt med svart trykksverte. Det er laget med en klar bevissthet om de hvite partienes lys- og definisjonskraft. Bildet kunne like gjerne hett «Hesten», for den andre hesten er så vidt antydet, mens gårdsgutten som kommer med vann til hestene er plassert i skyggen. Frans var bare 22 år da han laget trestikket, og allerede her skjønner vi hans livslange kjærlighet til hesten. At den etter hvert skulle ta form som et svevende fabeldyr er kanskje mer overraskende, men at han skulle bevege seg over i et antydende, ekspressivt formspråk kan vi forstå ut fra den grove skjæringen av guttens ansikt.

Det skulle gå åtte år, til 1963, før Frans Widerberg debuterte med separatutstilling. Det ble til gjengjeld en braksuksess. Debututstillingen i UKS er ikke minst relevant i dag fordi han vakte oppsikt med sine akvareller. Det er det samme mediet han viser i høstens utstilling. Den blir ubeskjedent omtalt av galleriet som «En utstilling viet til akvarellmediet slik Frans Widerberg utviklet det fra 1970-tallet og frem til i dag.» Ut fra dette er det nærliggende å anta at det vises nye akvareller, men det stemmer ikke. Etter at han ble rammet av slag i 2008 har han kun håndkolorert noen få svart-hvite raderinger. Den nyeste akvarellen i utstillingen er datert 2006.

LES OGSÅ: – Kunsten skremmer mer enn virkeligheten

Det vi imidlertid kan slå fast er at denne utstillingen er en fest i form og farge. Den bekrefter det vi allerede vet om den aldrende mesteren. Her ser vi hans særpregede bruk av primærfargene gult, rødt og blått, vi møter de svevende fabeldyrene, vi ser betakende soloppganger og -nedganger, og han tar oss med inn i drømmeskapende, italienske landskap. Men som tilfellet er når det skal ryddes i restene av en stor produksjon (Frans har passert 80) er utstillingen ujevn med flere skisseaktige verk, og flere av dem presenteres liggende under pleksiglassplater. Men den generelle kvaliteten er høy, og det er absolutt verdt å ta turen ned i Kvadraturen.

Nico Widerberg har ikke vist særlig mange malerier tidligere. Som billedkunstner har han primært jobbet med grafikk, i tillegg til skulpturene. Så han har tatt på seg en skikkelig utfordring når han nå har kastet seg over maleriet. Han har vært usedvanlig produktiv. Utstillingen består av 58 malerier og noen grafiske blad, og hovedtyngden er produsert (ja, det er riktig ord) i løpet av det siste året. For her har det gått på løpende bånd: 40 malerier er laget i år, 13 til er påbegynt tidligere og fullført i år. Kun fem av de 58 maleriene er datert før 2015.

LES OGSÅ: Tilbake til røttene

Med et slikt tempo er det lett å mistenke kunstneren for å ta lett på oppgaven. Han presenterer et gjenkjennelig univers der de mykt formede figurene vi kjenner fra skulpturene gjentas i bilde etter bilde. Jeg har kritisert ham før for at han gjør det lett for seg selv ved å gjenta den samme formen i det uendelige, men denne gangen skal han få kreditt for å tilføre sitt kunstneriske univers noe nytt. Men – som helhet ville utstillingen hatt godt av strammere regi, flere bilder burde enkelt og greit vært satt på bakrommet. Kvaliteten er ujevn, og det store antallet malerier reflekterer den enkle oppbyggingen av motivene, både med hensyn til komposisjon og detaljering.

Men det er likevel noe fascinerende ved bildene. Til tider er det riktig sterkt. I de beste maleriene former han figurene med en distinkt klarhet. I enkelte bilder har han turt å gå videre fra torsoene og menneskekropper uten identifiserende detaljer til mennesker med øyne og ansiktstrekk. Det skjer for eksempel i signaturverket «Tre brødre», et triptykon som kan åpnes og lukkes som et alterskap. Maleriet på innsiden representerer en klar utvikling. Men det beste finnes på utsiden, der trærne som omslutter brødrene i maleriet er skåret inn i treverket som i en trykkplate for grafikk. Det er gjort med en djerv sikkerhet der linjene fremstår som sikkert formede og hurtig fastholdte linjer med vital dynamikk.

I de beste bildene står figurene tydelig frem i det ofte flate billedrommet (en pussig kvalitet hos en som i utgangspunktet er skulptør), og torsofigurene – menneskekropper uten hode og lemmer – er malt med et friskt og tydelig omriss. Han har også en ny og forfriskende fargepalett. Det er også interessant å se at Nico Widerberg er spennende når han blander inn andre elementer i tillegg til kroppsfigurene, som en båt i maleriet «Reise». Hvorfor det er gjemt bort innerst i det store galleriet forundrer meg. Her er det noe å bygge videre på.

Mer fra Dagsavisen