Kultur

Et minneverdig kunstår

Kunståret har budt på gode kunstopplevelser og heftige debatter. At de store høydepunktene mangler på utstillingsfronten hindrer ikke at 2018 har vært et minneverdig år.

Bilde 1 av 3

13. januar er absolutt siste sjanse til å besøke Nasjo­­nal­­galleriet før det stenger. Nasjonalmuseet trapper ned utstillingsaktiviteten til et minimum, og går inn i en minst ett og et halvt år lang dvale. Heldigvis er norsk kunstliv mye mer enn Nasjonalmuseet.

I hovedstaden har Astrup Fearnley-museet rundet 25 år, og Munchmuseet fortsetter med sine dialogutstillinger. Kode Bergen seiler opp som en tung konkurrent. Og de regionale kunstmuseene har grepet sjansen og bidratt med mange gode utstillinger.

Kommentar: Astrup Fearnley-museet, ego-museets opp- og nedturer

Også blant de private og kunstnerdrevne galleriene har det skjedd mye positivt dette året. Det startet friskt med debatt rundt Bjarne Melgaards «døds­­hus», som han ønsket å bygge på en delvis fredet naturtomt like ved Edvard Munchs atelier på Ekely.

Les også: Flertall i Oslo sier nei til Bjarne Melgaards dødshus

Den andre store kunstdebatten kom om Nasjonal­­museets innkjøpspolitikk da museet valgte å takke nei til tilbudet om å kjøpe Marianne Heskes «Gjerde­­løa». I stedet ble løa kapret av kunstsamleren Nikolai Tangen, som kjøpte kunstverket til Kunstsiloen i Kristiansand.

Les mer om det her: En god løsning for løa

«Det felles eide – Oslo kommunes kunstsamlinger»

Kunstnernes Hus, Oslo

Jeg liker tanken på at vi har noe vi kan kalle felles. Under tittelen «Bedre enn Høstutstillingen» anmeldte jeg vårens store begivenhet i Oslo. Utstillingen «Det felles eide» presenterte verk fra Oslo kommunes kunstsamlinger, kunst som til daglig henger på skoler, i kontorer og institusjoner rundt omkring i byen. Kunstverk de fleste av oss sjelden får se, men som daglig gleder (og kanskje irriterer?) dem som jobber i kommunens eiendommer. Utstillingens verk holdt høy kvalitet, og presentasjonen var usedvanlig spenstig med knall røde vegger i den ene overlyssalen. Her ble publikum virkelig rykket ut av hverdagen. Her var det tett mellom hovedverkene. Kunstnernes Hus kunne også fått med Per Kleiva-utstillingen på listen. Den står til 13. januar.

Jumana Manna - «A Small Big Thing»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Jeg mente lenge at det ikke var mulig å komme utenom Nasjonalgalleriet når årets fem beste utstillinger skulle listes opp. Men de falt like vel ut til fordel for Henie Onstad Kunstsenter. Men når jeg tenker tilbake er det Jumans Mannas lavmælte og ettertenksomme utstilling som har festet seg sterkest i minnet. Med sine 31 år er Jumana Manna en av de yngste som har hatt separatutstilling på Høvikodden. Hun fyller de to Prisma-salene med historier om klimaendringer, krig og utforsking av identitet og hvordan den er knyttet til kultur, politikk, geografi og historiske røtter. Hun greier å gi universelle fenomener en personlig karakter, og hun gjør spesielle historier allmenngyldige. Utstillingen står til 6. januar.

Kiyoshi Yamamoto - «Passive Aggressive (Who Do You Think You Are)»

RAM Galleri, Oslo

Det har vært mange minneverdige utstillinger i de private og kunstnerdrevne galleriene. Det er for mange til å nevne alle, og valget har vært vanskelig. Men en utstilling står igjen med en egen aura, kanskje fordi jeg var til stede på åpningen og så en magisk performance som kombinerte politikk og estetikk, musikk, teater og billedkunst på en utmerket måte. Kiyoshi Yamamotos utstilling Utstillingen var både politisk og usedvanlig vakker. Den hadde Norsk Hydros aluminiumsproduksjon i Brasil som bakteppe. Jeg anmeldte utstillingen sammen med Ahmed Umars utstilling på galleriet Kunstplass. I likhet med palestinsk fødte Jumana Manna er de kunstnere med innvandrerbakgrunn. De bruker sin bakgrunn aktivt til å formidle ting som forfører og berører. De bruker politiske spørsmål uten å bli bastante, og turnerer estetikken som en aktiv, medskapende faktor.

«Måneoppgang. Marlene Dumas & Edvard Munch»

Munchmuseet, Oslo

Munchmuseets utstilling med Marlene Dumas og Edvard Munch er kanskje den beste av dialogutstillingene. Endelig fikk de hentet inn en kvinne med tyngde, og endelig var det en kunstner som levde opp til Munchs temperament. Dumas er minst like sterk i sine ublue skildringer og vågale penselstrøk. Bildene eksponerer eksistensiell angst samtidig som de er inntagende og forførende vakre. Utstillingen hentet sin tittel, «Måneoppgang», fra Munchs «Alfa og Omega»-serie, en billedsuite som ble avgjørende for Dumas’ kjærlighet til Munch. Hvorfor skulle hun interessere seg for en maler som fremstilte kvinnen som en vampyr, og som hadde store problemer med å knytte seg til kvinner. Utstillingen står til 13. januar. Det er verdt å nevne at Astrup Fearnley-museets Fitch & Trecartin-utstilling var en konkurrent til målstreken, ikke minst fordi den trakk et ungt publikum.

Ole Jørgen Ness - «Flat acrylic»

KODE Bergen

KODE Bergen må få stå som representant for de regionale museenes nye giv. De hadde en pliktutstilling i anledning 230-årsjubileet for J.C. Dahl, men gjorde det godt igjen med høstens satsing på samtidskunst. Samarbeidsutstillingen med Vanessa Baird og Mette Hellenes er en videreføring av Bairds suksessutstilling fra Kunstnernes Hus høsten 2017. Den blir imidlertid slått på målstreken av Ole Jørgen Ness’ performance og utstilling «Flat acrylic» i den flotte tårnsalen. Her har han tilbragt høsten med å male amøbeaktige former med striper i graderinger av blått og sort. Utstillingen avsluttes med en performance 22. februar.

Mer fra Dagsavisen