Pia Maria Roll og Impure Company viser politisk teater i en uke framover på Black Box Teater. FOTO: SABINA JACOBSSON/BLACK BOX

Et meditativt opprør

Pia Maria Rolls kritikk av Norsk Publikumsutvikling (NPU) og markeds­kreftenes stadig større rolle i norsk kunstliv har resultert i en norsk teaterforestilling som endelig handler om noe.

 

Av Inger Marie Kjølstadmyr

TEATER

«Ses i min nästa pjäs»

Av Pia Maria Roll  og Impure Company 

Regi og konsept: Pia Maria Roll

Scenografi: Kari Steihaug

Koreografi: Ida Gudbrandsen og Loan Thanh Ha

Med: Claudio Manuel Leiva Espinoza, Siri Forberg, Birgit Berg, Synøve Haraldsen, Pia Maria Roll, Ida Gudbrandsen, Loan Thanh Ha

Black Box Teater

Tidspunktet for Pia Rolls nye forestilling kan ikke kalles annet enn betimelig. For knapt to uker siden leste vi i Dagbladet at kulturminister Widvey løfter fram næringslivet som en av norsk kunsts nye store finansieringskanaler framover. I tillegg er søkermassen stor til ulike norske høgskolers studier i kulturledelse, et fag der kunst og markedstenkning flettes så godt sammen at det kan ta inspirasjonen fra selv den mest kreative sjel. Derfor er det godt å se en engasjert regissør Roll som før sin nye forestilling forteller om NPU som en avlegger av den engelske nyliberalismen hvis eneste mål er å gjøre kunst til en målbar størrelse ute på markedet på linje med tannkrem og ost. At kunst blir næring på denne måten fører igjen til at kunstens mister sin autonomi og sin evne til å gå imot det bestående, noe som er en skremmende utvikling.

Med enkle grep har Pia Roll i samarbeid med koreograf Hooman Sharifis Impure Company laget en forestilling på bakgrunn av dette som er både vakker og gripende.

Vi følger Pias vei mot en konfrontasjon med venninnen Siri F. som jobber i NPU. På veien får vi høre andre historier fra norsk arbeidsliv, fortalt av nordmenn med erfaring fra helsevesenet og bryggebransjen. Det er historier om det å være en varsler, om det å si fra når markedskreftene får bedriftseiere til å bryte lover og behandle sine ansatte som slaver. Og om når ansatte som varsler av lojalitet til sitt yrke, sine pasienter eller sine kolleger, i stedet får lojaliteten brukt mot seg av sin arbeidsgiver. Og selv om dette er kjent stoff, er historiene sterke å høre. For dette er, som det gjerne er i Pia Rolls forestillinger, ikke skuespillere, men folk som forteller om sine egne reelle erfaringer. Når så konfrontasjonen med Siri F. kommer til slutt, er det mot et bakteppe av opprørende historier om lojalitet, svik, og markedskreftenes makt når de opptrer i sine mest forvrengte former. For Pia ser NPU som like farlig for kunsten som det er for helsetjenester å legges ut på anbud. Ser ikke Siri F. det? Er hun så fascinert av NPUs retorikk at hun er blind for det Pia ser så klart? Hvorfor kan ikke Siri F. også være en varsler? Er hun feig? Siri F. sier selv at hun er lojal både mot Pia og hennes prosjekt, men også mot jobben i NPU. Og hun ønsker ikke å uttale seg mer om saken. Og her, i denne selvvalgte tausheten, er det forestillingen begynner å dirre og virkelig handle om noe. Vissheten om alle dem som ikke sier fra hvis noe skulle være riv ruskende galt.

Dette er ikke en opprivende konfrontasjon, og forestillingens formspråk er preget av at det mellom hver fortelling er fine, nesten meditative mellomspill. Danserne og koreografene her er fra Hooman Sharifis Impure Company, og formspråket i disse mellomspillene ligner veldig på det vi bl.a. kunne se i kompaniets forestilling på Dansens Hus i høst, Every order eventually looses its terror. Det er en form som befinner seg et sted mellom dans og billedkunst. Og i Pia Rolls forestilling understrekes billedkunstdimensjonen ved at bevegelsene spiller sammen med scenografien. Scenografien utvikler seg i løpet av forestillingen fra å være enkle hauger med det som ser ut som gamle arbeidsklær til at de til slutt, når Siri F.s fortelling kommer, inngår i en større helhet hvor lange hvite tråder eller tau strekkes over hele scenerommet. Det er som om trådene i alle fortellingene flettes sammen – og så snører de seg sammen som et nett om scenerommet og om Siri F.s fortelling. Det er virkningsfullt.

Forestillingen i seg selv kan betraktes som et lavmælt og nesten meditativt opprør. Og selv om dette rent kunstnerisk ikke er noe nybrottsarbeid, er det en viktig forestilling med plass for det menneskelige og vonde, og som samtidig presenterer sitt alvor på en delikat måte. Den eneste måten å ikke la kunsten drukne i markedsspråk og BNP-tenking, er å fortsette å la kunsten snakke sitt eget språk, slik som her. Slik vil også de beste forestillingene oppstå, og slik vil kunsten beholde sin egenart som opposisjonell, autonom og ikke minst inspirerende.