Et lysende scenemøte

TEATER

«Skylight»

Av David Hare

Regi: Stephen Daldry

Scenografi: Bob Crawley

Med: Carey Mulligan, Bill Nighy, Matthew Beard

Wyndham’s Theatre, London

LONDON (Dagsavisen): Noen sjeldne sammentreff gjør teaterkunsten uovertruffen og allmenn. Her er det i form av en ytterst relevant tekst, to eksepsjonelle stjerneskuespillere og en kynisk emosjonell regissør som koreograferer dem som i en lek, hadde det ikke vært for at tematikken er alt annet enn leken. David Hares nyklassiker «Skylight» blir nok en triumf fra regissør Stephen Daldry, som samarbeidet med Hare på filmene «The Hours» og «The Reader», og som sist høstet scenepriser for «The Audience» med Helen Mirren.

I siste akt av Wyndhams oppsetning av «Skylight» synes all humor som skrellet bort. Utenfor den tynnveggede forstadsleiligheten øst i London laver snøen ned, og Bill Nighy i rollen som utelivskongen Tom Sergeant har vist oss ryggen for siste gang. Tilbake sitter hans tidligere elskerinne Kyra Hollis, spilt av Carey Mulligan. Blikket hun brer utover publikum rommer hele den kulturelle og sosiale splittelsen mellom de to skikkelsene, og fortvilelsen over hvilket begjær og hvilken lykke den andre kunne representere. Scenen er bare en av flere psykologiske knyttnever i et teaterstykke som like gjerne kunne handlet om klasseforskjeller og ideologiske veiskiller i Oslo og Norge, som i London. Tittelen spiller konkret og i overført betydning på fåfengte håp om noe bedre, himmellys i det fjerne.

David Hare skrev «Skylight» i 1995 som en kommentar til klassesplittelsen Margaret Thatcher-epoken forårsaket, og han spinner historien rundt to individer på hver sin terskel i samfunnet, så vel geografisk som sosialt. Tom Sergeant har slått seg opp fra ingenting i et lukrativt hotell- og restaurantmiljø, og Terence Conran har naturlig blitt nevnt som inspirasjon. I seks år hadde Tom et forhold til Kyra, middelklassejenta som begynte som servitør, men som snart ble Sergeant-ekteparets assistent og barnevakt, og Toms elskerinne. Hun forlot Tom den dagen forholdet ble oppdaget. Nå er Toms kone død etter et langt og brutalt sykeleie, og i et følelsesmessig vakuum oppsøker han Kyra i hennes bunnfrosne, utslitte London-leilighet. Hun får ett forvarsel. Toms sønn Edward (Matthew Beard) er stykkets hode og hale, og binder det sammen på en forunderlig kløktig måte. Han spiller også opp til den humoristiske tonen som Bill Nighy begjærlig griper på sitt intelligente, arrogante vis, og som får salen til å briste i latter bare ved blikket. Regissør Daldrys vektlegging av komikken i det alvorlige får fullt spillerom i et smått genialt scenebilde der den manglende bakveggen i leiligheten gir fritt utsyn til fattigdommens nye bakgård.

Kyra jobber som lærer på en østkantskole, og har funnet en mening med hvem hun vil være, stikk i strid med Toms luksusstyrte livsfilosofi der hver og en er sin egen lykkes smed. Samtalen dem imellom er intens. Den henter opp forhåpningene, frustrasjonen, slagget og bitterheten, men også omsorgen og tiltrekningen, alt mens maten koker på komfyren og danner et putrende soundtrack som kiler appetitten også i salen. På samme tid gjør håpløsheten i den politiske og sosiale overbevisningen hos dem begge stykket mer komplekst enn overflaten tilsier.

Carey Mulligan har hatt en kometkarriere siden hun først satte spor etter seg i erkebritiske nyinnspillinger som «Stolthet og fordom» og tv-serien «Bleak House». Hennes siste kvartett filmer - mot Ryan Gosling i «Drive», Michael Fassbender i «Shame», Leonardo DiCaprio i «The Great Gatsby» og i Coen-brødrenes «Inside Llewyn Davis» - har løftet henne inn i filmens førstedivisjon. Når hun inntar scenen mot den finstemte elegantieren Bill Nighy, viser hun hvor hun kommer fra. Hennes avventende, melankolske spillestil, latent eksplosiv og med et utvidet register, er perfekt for et stykke som handler om selverkjennelse, vitale følelser og sosiologiske anmerkninger.

Hare spiller på den politiske korrekthetens paradokser, som for eksempel overbevisningen om at det å bevisst velge bort TV-en og andre nyhetskilder høyner ens samfunnsbevisste kapital. Der har du Kyra, likevel er hennes forbehold mot Toms beskyttede levemåte og utnytting av andre like forståelig som opplagt. Hennes forsvarstale for østkantens sosialarbeidere er blant stykkets sterkeste. Samtidig utgjør hans selvforsvar stykkets spisseste nålestikk. Det lar seg like lite avfeie som hennes solidariske indignasjon. Bill Nighy (utpreget popstjerne i «Love Actually», Davy Jones i «Pirates Of The Caribbean») er et syn, en ballettdanser i bevegelsene som drypper verbale spydigheter og spiller forretningsmannen ut til fingerspissene, uten å utvikle ham til en karikatur. Og faktisk returnerer Nighy til rollen som Tom, etter å ha spilt den første gang stykket ble satt opp i London. I dag er det ingen som slår ham på timing, på å være de små nyansenes mester og de store ordenes dobbeltbunnede formidler. Nighy og Mulligan utgjør et himmelsk møte over fortvilede livsvalg, og skaper dermed teaterhistorie.

17. juli overføres «Skylight» live til 500 kinoer i England. Til høsten vil forestillingen bli overført til kinoer i hele Europa, også her i Norden.