Et lysende gjensyn

5

The K Fellowship

«Before The Dawn»

Fish People/EMI

«Det mest ambisiøse og spektakulære popshowet vi har sett», skrev undertegnede høsten 2014 etter å ha sett Kate Bush i Hammersmith Apollo i London, som et ledd i en for all ettertid legendarisk konsertserie med en av vår tids mest mytiske og betydningsfulle artister. Nå dokumenterer trippelalbumet «The K Fellowship: presents Before The Dawn» denne sjeldne returen til offentligheten, i det som var en storslått visuell scenelek i spennet mellom teater og popshow, mellom musikalsk virtuositet og ren gjensidig gjensynsglede. Albumet beviser at inntrykket Bush etterlot på konserten ikke var et utslag av øyeblikkets begeistring. At hun ikke bruker sitt eget navn på platen, men The K Fellowship – det store ensemblet av musikere, korister, skuespillere, scenografer, teknikere etc. – er helt i tråd med hennes i sammenhengen åpenbare omtanke for fellesskap og felles løft.

Albumet er showets fingeravtrykk, hvor Kate Bushs oppriktige smittende sceneglød, takknemmelighet og energiutløsende showwomanship er ivaretatt i miksen, hvor publikum er hørbart framme og hvor musikken tappes uten andre nødvendige autokorreksjoner enn det et teatralsk til nanosekundet timet show innebærer i utgangspunktet. Også kronologien ligger fast, med den innledende konsertdelen først med «Running Up That Hill» som et episenter, før teppet går opp for andre akt og sangsyklusen «The Ninth Wave» (fra «Hounds Of Love») og etter det igjen en tredje akt med syklusen «An Endless Sky of Honey» (fra «Aerial»). Så, et nydelig punktum med «Among Angels» og «Cloudbusting», monumentale og emosjonelle epos fra en låtskriver og en sanger som gjør det sfæriske jordnært, kraftig og vesentlig, her i en konsertlyd som er uovertruffen krystall.

Stemmen er modnere, mer spontan, innholdsrik og glødende enn for fire tiår siden, og den kan da også ta fyr i de mest voldsomme kastene, de som understreker tekstenes humanistiske overbygninger. Som på «The Ninth Wave». Den starter med en desperat innringer som varsler om et fartøy som synker utenfor en kyst, en intro til Kate Bushs «And Dream Of Sheep». Et sentralt apropos til albumslippet er for øvrig videoen til nevnte låt, med Bush flytende i svart opprørt hav (skapt i Pinewood Studios) samtidig som hun gir en av sine sterkeste vokalprestasjoner og med det sitt bidrag til den universelle debatten om mennesker i nød, til havs såvel som i livet. Denne er «Before The Dawn»s nøkkel til en dypere forståelse av en artist som er på høyde med situasjonen, samtidig som hun har valgt sin helt egen måte å kommunisere den på, fra skyggene.

Høydepunktene står i kø i kjølvanet av den eksplosjonsartede åpningen ««Lily» (fra «The Red Shoes») og «Hounds Of Love», blant dem en vakker og soulfyldig «Never Be Mine» (fra «The Sensual World»), som opprinnelig ble redigert ut av konsertene angivelig på grunn av lengden. Videre «Little Light», King Of The Mountain», «Nocturn», «Somwhere In Between», eller koringen på «Hello Earth» som drar oss inn i den blå skumringene før vi famler oss ut i demringen på den andre siden gjennom «The Morning Fog», et nesten muntert nummer der små utrop fra Bush selv egger publikum. I låter som denne er publikumsresponsen, tilsynelatende på de merkeligste steder, indikator på det som skjer av sceneskift og liknende. Som et høylytt «piss off! I’m trying to work here» ut fra mørket. Det ligger en autentisk styrke i at showets løsrevne detaljer ikke er redigert bort, selv om det sikkert vil gnage noen.

Det er få av popens «giganter» omverdenen vet så lite om som Kate Bush, men når hennes (her) 16 år gamle sønn Bertie McIntosh synger «Tawny Moon» faller en ikke uviktig brikke på plass. Likevel, da hun booket 22 kvelder på Hammersmith Apollo hadde hun tilbrakt de siste 35 årene av en karriere på 37 utenfor scenelampenes rekkevidde. Comebacket er noe av det sterkeste vi har sett, og nå hørt på nytt. Men «Before The Dawn» som prosjekt, denne utgivelsen inkludert, slukker på ingen måte den mytiske gløden rundt Kate Bush. Snarere tvert i mot. I min opprinnelige omtale av konserten uttrykte jeg et ønske om å se flere artister av hennes kaliber gjøre liknende konsertserier på intimnivå. To artister jeg da nevnte var David Bowie og Leonard Cohen. Bare to år senere er begge borte. I påminnelsen om hvor skjør tilværelsen er, gjør det Kate Bushs konsertbragd og nå det tvers gjennom levende «Before The Dawn»-albumet ytterligere verdifull.