Kultur

Et frodig, vått sted

Stadig flere forfattere skriver om underlivet – «fitta» – i feministisk øyemed. Men er det mulig å fri ordet fra banneordboka?

Bilde 1 av 7

I Hanne Ørstaviks siste utgivelse, «Over fjellet», er håpet at fitta skal framstå som «en eventyrlig korridor hvor veggene er dekket med de utroligste fryder». I Helene Guåkers diktsamling, «Farvel alle hemmeligheter», som kommer til høsten, er det kjønnsleppene som bryter taushetskulturen om menstruasjon, så vel som kvinnelig seksualitet. I Ingvild Lothes chapbook «Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø» er fitta intet mindre enn åpningen til universet og galaksene. I publikumsfavoritten «Gleden med skjeden» er det få symboler: der snakker fitta for seg selv.

Ordet «fitte» skjemmer stadig færre og beveger seg sakte, men sikkert fra tabu til totem. Men er det likevel mulig å fri ordet helt fra banneordboka?

– Det er ikke noe annet ord som sier det samme, «kjønn» er kjønnsløst, skjede og vagina er medisinsk, mus er et dyr. Samtidig har fitte med seg det seksuelle, å bruke fitte er å innlemme det seksuelle i kvinnekjønnet.

Det sier Hanne Ørstavik om ordet som har vært spesielt fremtredende i hennes tre siste romaner.

Alle veier leder mot Fitjar

Hvor ordet faktisk kommer fra etymologisk er omstridt. Språkforsker Gunnstein Akselberg trekker fram at et beslektet ord tidlig dukket opp som stedsnavnene Fitje, Fitjar og Fitjo, og betydde «gården som ligger ved eller på frodig, våtlendt område». På samme vis var ekvivalenten «cunt» å finne på engelsk jord: På 960-tallet e. Kr dukket både Shavecuntewell i Kent og Cuntewellewant i Lincolnshire opp, terrengområder som besto av våte kløft-områder.

Snaue 200 år etter har den nålevende lingvisten Keith Briggs funnet hele 24 gater i England som het Gropecuntelane i 1230. Ordet hadde på den tiden en natur- eller lokalitetsbeskrivende funksjon. Vi vet ikke når ordet ble tatt i bruk som et synonym på det kvinnelige underlivet, men det var i utgangspunktet ikke tabubelagt; ordet pekte på de faktiske karakteristika.

Når det norske ordet faktisk ble et skjellsord er like usikkert, men språkforsker Tor Erik Jenstad trekker fram en rettssak i Froland fra 1720, der vitneforklaringen til en av de impliserte lød slik: «Hvad vilt du hid at gøre, kandst du ikke gange heim att, og rygte, og skrabe kyhra fitta din Skotte Sæk».

– Når det gjelder når fitte ble etablert som skjellsord finnes det et belegg i «Norsk Dialect-Lexicon», utarbeidet av stortingspresidenten W.F.K Christie, fra første del av 1800-tallet. Der fører han opp fitte som det kvinnelige kjønnsorgan, i tillegg til betydningen «kujon», sier Jenstad.

I tiden som fulgte, i etterreformasjonstiden og gjennom den pietistiske kulturen – der koblingen mellom kvinner og seksualitet var fullstendig tabubelagt – ble ordets negative konnotasjoner utviklet for fullt, føyer Akselberg til.

Femme fatale

For å forklare hvor det skambelagte ved kvinnens underliv kommer fra trekker Emma Rees, professor og forfatter bak boka «The Vagina: A Literary and Cultural History», fram indianermyten om «vagina dentata» som en av de første misogyne (kvinnehat journ.anm.) fortellingene. Myten handlet om kvinnelig makt og mannlig frykt. Metaforisk hadde kvinnen skjulte tenner i vaginaen, med evne til å kutte penis i både en, to og tre deler. I myten var mannen den passive, og han sto i fare for å bli både fysisk og spirituelt kastrert i møte med kvinnens underliv.

– Det som er ekstraordinært med myten om vagina dentata, er at den har vært allestedsnærværende! Myten har reist gjennom flerfoldige generasjoner og over landegrenser lenge før folk reiste og kommuniserte med hverandre. Med andre ord er det en myte som oppsto fra det samme utgangspunktet: frykten for det skjulte, sier Rees.

Hun skrev boka «The Vagina: A Literary and Cultural History» for å prøve å finne ut hvordan og hvorfor ordet cunt – som kan sies å ha de samme negative konnotasjonene og bruksområdene som fitte – endte opp med å bli et skjellsord. Boka ble et studium i den vestlige kulturhistorien, og svaret var åpenbart fra begynnelsen.

– Jeg føler at ordet på engelsk er hinsides gjenerobring. Det er det eneste nøyaktige ordet vi har om hele det kvinnelige kjønnsorganet, men det er fortsatt et av de styggeste ordene i det engelske språket. Det skjedde ikke tilfeldig; kvinnehat har farget måten vi snakker om kropp på. I møte med ordet ender kvinner opp med å tenke på underlivet på en polarisert måte – enten som noe patologisert, altså noe sykt eller ekkelt, eller noe erotisert – uten noen ærlig middelvei, sier Rees.

Fitte + Finnmark

Hanne Ørstavik forholder seg ikke slik til ordet når hun skriver romaner. Hun opplever ikke at hun bruker ordet for en sak eller idé, selv om det er den effekten ordbruken kan ha.

– Jeg har ikke tenkt på at jeg «tar ordet tilbake» ved å bruke det, for jeg vokste opp i Finnmark, der ordet fitte føyk rundt i lufta stadig vekk. Men det har vært viktig for meg å bruke ordet for romanens og min egen skyld, for at det seksuelle som fitte rommer skulle få være med, sier Ørstavik.

Hvor enn naturlig ordet er for Ørstavik privat, har det ikke nødvendigvis den effekten når det blir satt ut i det offentlige. Ordet hopper ut av sidene, det sjokkerer og står ikke uberørt av anmeldere. Ørstavik sier på sin side at ordet har blitt mer naturlig for henne å bruke over tid.

– Det jeg har merket, er at det har blitt mye enklere og mer selvfølgelig for meg å bruke ord som fitte og pule. Når jeg skriver er jeg alene, og jeg tenker ikke på hvordan andre vil reagere. Men etterpå når jeg snakker om boka direkte med andre, og sier ordene høyt, var til å begynne med en utfordring, men som var viktig for meg å ta, for jeg hadde jo allerede gjort det i teksten. Det er jo sånn vi forandrer forholdet vårt til verden, vi kan utvide den ved å bruke ord som er viktige for oss, men som i første omgang var ubekvemme. Så kan vi la dem bli en del av oss på en måte vi ikke var vant til før. Og kanskje er det også en generasjonsforandring på gang, at de som er i tjueårene nå har en annen tilgang til disse ordene? spør hun.

Cuntpower

Ordet cunt har siden 1800-tallet, og puritanismens inntog spesielt, blitt koblet med ene negative konnotasjonen etter den andre. Emma Rees trekker fram at det var en reell «cuntpower» å spore under kvinnekampen på 1960- og 70-tallet, men at ordet likevel ikke maktet å bli gjenerobret. Hvordan 70-tallets store amerikanske performancekunstner, Judy Chicago, satte ordet i søkelyset, er verdt å trekke fram her. Hun er mest kjent for sitt kunstverk «The Dinner Party», der kjente, historiske kvinneskikkelsers vulvaer var bordsatt rundt et V-formet bord. For eksempel ble Emily Dickinson portrettert med små kjønnslepper, rammet inn av mye lilla hud, mens Virginia Woolf hadde store kjønnslepper og en stor åpning inn mot vagina, det hele formet som en fristende artisjokk.

I samme periode samlet Judy Chicago også en rekke studenter til kunststuntet «The Cunt Cheerleaders», som opptrådte med oppsiktsvekkende C-U-N-T-heiarop i offentligheten. I dag er det en lignende pussy-power å spore i statene, som en motbevegelse til Trumps kjente formulering: «grab them by the pussy». Utsagnet kom fra et hemmelig opptak av Trump tilbake i 2005, der han angivelig skal ha skrytt av måten han tilnærmer seg kvinner på. I kjølvannet av avsløringen, som fant sted januar 2017, tok amerikanske feminister til gatene med plakater som: «I vote with my pussy», «Pussy grabs back» og «Pussy-power». Likevel var det flere som sensurerte plakatene ved å skrive ordet slik: «p***y». I forbindelse med Trumps Storbritanniabesøk 13. juli, tok både briter og senere skotter til gatene med den samme beskjeden som amerikanerne sendte tilbake i 2017. Likevel var det flere plakater som brukte cunt som det ultimate nedsettende ordet mot Trump.

Rees erkjenner at skulle boken hennes blitt skrevet i dag, istedenfor i 2013, hadde Trump sikkert vært gjenstand for cunt- og vagina-debatten i boken.

– Jeg sier – halvveis spøkende – at Donald Trump er det beste som har skjedd feminismen på flerfoldige tiår. Hans helt ekstraordinære, hatefulle og kvinnefiendtlige uttalelser har gitt næring til en helt ny type feministisk motstandsbevegelse. Selv folk som tidligere ikke ville identifisere seg som feminister, gjør det nå utelukkende på grunn av Trump, sier Rees.

En bevegelse på linje med den på 70-tallet er ikke like sterkt til stede i dagens feministbølge, mener Rees. Men hun mener likevel at ordet til en viss grad har fått en vekkelse. Hun er uansett ikke sikker på at det er verdt å insistere på et ord som er så godt etablert i vår mentale banneordbok.

– Ordet cunt har fortsatt evnen til å sjokkere og vekke avsky, og klangen kan høres både guttural og voldelig ut. Men det kan også være et vakkert ord! Problemet er at misogynien fortsatt har et sterkt grep om vår multimediale verden, og da blir et forsøk på språklig gjenerobring sett på som en nisje, og ikke noe som engasjerer på bred basis, sier hun.

I påvente av at ordet cunt, og i vårt tilfelle fitte, skal nøytraliseres, er forslaget til Rees å finne opp et nytt ord.

– Tiden har kommet for å se etter et nytt og «riktig» ord, som ikke er barnslig. Mange kontakter meg faktisk med forslag til hva det kan være, og min favoritt er enkelt nok «V», tegnet vi lager med to fingre. Det kan bety både «victory», å vinne (journ.anm.), og kan enkelt bli til «fuck off». Jeg synes for øvrig det svenske ordet «snippa» er et godt forsøk på å utvide vokabularet!

Rees refererer til da Svenska Akademien lanserte snippa tilbake i 2006, et ord som skulle stå side om side med den mannlige snoppen i ordboka. Ordet skulle være en motvekt til svenske skjellsord som framstjärt, geggveck, mus, mussla, smula, skäggbiff, sköte, for å nevne noen. Ordet skjøt til topps i dagligtalen etter sin lansering.

Der kjærligheten gjemmer seg

Med sin evne til å sjokkere kan det likevel ikke være opplagt hvordan og hvorfor ordet fitte skal brukes i litteraturen. Hvordan gjør man et slikt ord litteraturen verdig; kan det bli hverdagslig, eller til og med vakkert? I Hanne Ørstaviks siste roman «Over fjellet» er det gjennom underlivet at hovedkarakteren Irma håper å finne seg selv, og kanskje har Ørstaviks tre siste romaner ledet fram til nettopp denne erkjennelsen: slik fitta er skjult, nesten fryktet (for Irma har aldri sett på den, sånn ordentlig), er selvet også det. Irma, og leseren, må inn i hullet, inn i avgrunnen, for å komme ut hel igjen. For å svare på hvorfor akkurat underlivet blir symbolet på tomrommet i karakterene, vender Ørstavik seg mot Sigmund Freud, som på sitt vis reverserte aksepten for kvinnelig seksualitet.

– Freud definerte kvinnen som mangelfull, hun er det hun ikke har, og det hun mangler er fallos. Men hva er det i det som ikke er? For kvinnen finnes jo, fitta finnes, den er bare annerledes enn kuken. I «Over fjellet» undersøker Irma sin egen kjærlighet både ved å få fitta undersøkt rent fysisk, konkret, men også ved å møte seg selv som barn, gjennom indre bilder. Hun møter ei jente som hun så intenst har avvist, skammet seg over og foraktet. Kroppen og barnet er avgrunner, men også mulige innganger til de bortgjemte stedene i oss. Det vi gjemmer for oss selv, gjemmer vi også for andre. Og jeg tror at det vi skjuler aller mest, er det mest sårbare i oss, det er det gode, der kjærligheten er, sier Ørstavik.

Håpet for Irma er at hun skal finne den gjengrodde stien fra fitta til hjertet.

– Irma lengter etter å elske med hele seg. Hun går på et foredrag om Wilhelm Reich, som skrev «Orgasmens funksjon». Det hun brenner etter å spørre foreleseren om, er om Reich mente at relasjonen har noe å si for orgasmens frigjørende funksjon. Har det noe å si at du elsker den du elsker med? Hun får ikke noe ordentlig svar. Men det er et av Irmas grunnleggende spørsmål i romanen. Hun lengter etter at det henger sammen, livet hennes, kroppen og følelsene. Mange flere enn vi tror har ikke kontakt med hjertefølelsene eller med sin egen seksualitet. Å ikke kjenne, ikke ha kontakt med kroppen er en måte å være levende død på. Jeg tenker at Irma lengter å kjenne både i hjertet og i fitta, samtidig, sier Ørstavik.

Ord i krenkelsens tid

Side om side med amerikansk pussy-power og 8. mars-paroler om å la fitta flagre fritt, tegner det seg et paradoks i samfunnet, peker Gunnstein Akselberg på. I krenkelsens tid kan det være vanskeligere å gjenerobre et ord.

– I dag ser vi at det skjer en veldig populistisk kontekstualisering av ord og uttrykk, der flere og flere vil «eie det norske språket» – de vil i praksis bestemme hvordan språket skal brukes, hvem som skal bruke det, når det skal brukes osv. Til dette er det knyttet en svært sterk moralisering med krav om språklige sanksjoner, og stadig flere kjenner seg ’språklig såret’ og ’språklig fornærmet’. Resultat: Enkelte ord skal ut av aviser, bøker, filmer osv. Også den klassiske litteraturen blir utsatt for krav om språklige sanksjoner, språklige kontroller og språklig sensur. At ‘uanstendige' ord skal ut av barnebøker, ser etter hvert ut til å ha blitt nokså allment akseptert, og der er sensurpraksisen i full utvikling. Vi kan altså være på vei tilbake til en sensurordning for trykte publikasjoner som minner om den vi hadde på 1700-tallet i Danmark-Norge. På internasjonalt plan ser vi i dag at statssjefer bannlyser ’farlige’ ord og uttrykk, sier Gunnstein.

Et ord som rommer skam

Vender vi tilbake til spørsmålet om ordet fitte kan flyttes ut av banneordboka og inn i dagligtalen, ønsker Emma Rees videre å spørre: hvem eier egentlig et ord? Handler lingvistisk gjenerobring i grunn mer om en forflytning av eierskap, enn det handler om å nøytralisere et begrep? Bak spørsmålet tegner hun opp en relativt rett linje fra ordet neger til cunt, eller fitte i vårt tilfelle.

Rees skriver at gjenerobringen av ordet neger kun var halvveis suksessfullt: ordets konnotasjoner defineres fullstendig ut fra avsenderen. Det er historieløst å bruke betegnelsen neger uttalt av en hvit person, mens det er mektig å bruke betegnelsen neger av en farget person. Dette vet vi. Til tross for at ordet neger omfatter en hel identitet, en hel etnisitet, og fitta kun betegner kjønnet og seksualiteten, mener Rees det er betimelig å spørre: hvis vi kommer dit hen at kvinner kan bruke ordet fitte naturlig, har mannen rett til å gjøre det samme?

Hanne Ørstavik mener at svaret defineres av hvor mye skam vi legger i ordet, og ikke i avsenderen per se.

– Alle ord kan sies med forakt. Av alle. Så jeg tenker at det er holdningen i bruken det kommer an på, og det gjelder jo både kvinner og menn. Hvis et ord bare kan eies og brukes av noen, og ikke av andre, er det fortsatt betent og ladet. Tenk på homo og homse som før var stigmatiserende, men nå er helt greie ord å bruke for alle. Samtidig går det fortsatt an å skamme noen ved å kalle dem homse, hvis det er rom for å skamme seg. Om det er greit for alle å bruke fitte og cunt tenker jeg henger sammen med hvilket rom som finnes for kvinnelig seksualitet som noe selvfølgelig ved vår væren i verden. Er det fortsatt rom for skam der? I hvor stor grad har vi kvinner selv rom for vår egen seksualitet, ønsker vi, våger vi selv å la det seksuelle være en del av den vi er?

Mer fra Dagsavisen