Kultur

Et biologisk bakholdsangrep

Silje Bekeng-Flemmen skrev barselromanen hun selv etterlyste som Klassekampen-journalist. Der tar hun opp foreldreangst, nedarvet kjærlighet – og forskjellene mellom kjønnene.

I februar 2018 spør Silje Bekeng-Flemmen i Klassekampens Bokmagasinet hvorfor skjønnlitteraturen om det å bære fram et barn har vært så mangelfull. Selv hadde hun i over tre år lett etter bøker å speile egne erfaringer i, uten å finne stort. Hun ville lese om å «være noens næring» og hvordan det var «når et hjerte banker under et annet», men fant bare mammasatire og fødselsdepresjon.

Fem år etter har hun skrevet boka hun selv bestilte, ved navnet «Velkommen til dyrehagen». Boka handler om begynnelser på nye liv: begynnelser på et barneliv, begynnelser i et voksenliv – og begynnelser på alt liv der ute.

I sentrum står småbarnsmammaen Lisa med samboeren Eike.

– Det er jo egentlig tidløst dette temaet, det er grunnlag for alt liv på jorda. Prøv å skrive en roman om at du står og hogger ved utenfor huset til din døde far uten å være født! Det går jo ikke. Det er helt grunnleggende, til og med menn er blitt født. Respekter morra di(!) – har jeg lyst til å si, ler Bekeng-Flemmen.

Hevet inn i barseldebatt

Til tross for at det å føde og bli født er allmenngyldig i våre liv, påpeker Bekeng-Flemmen at disse såkalte kvinneerfaringene ikke blir sett på som evige temaer, men heller en «litterær trend». Det var utgangspunktet for fjorårets store kultursommerdebatt, da en rekke nye bøker om barseltiden ble beskrevet som en «tsunami av brystmelk» av Endre Ruset i Dagbladet. Bekeng-Flemmen satt selv og skrev en såkalt «barselroman», og ble aktør på den andre siden av debatten.

Gjennom sitt essay i februar mente hun at disse bøkene var etterlengtet og underrepresentert, men kritikken som kom av bøkene var at det allerede ble for mye: tendensen ble kalt et symptom på at det norske forfatterkollektivet tenkte for likt om for smale temaer.

Selv hadde Bekeng-Flemmen poengtert i essayet sitt fra februar 2018 at mange sider av barseltilværelsen («kroppsvæsker og søl, kolikk og legoklosser») ofte ble sett på som antilitterære, og for øvrig trivielle.

– At disse bøkene ble kritisert på grunn av temaet, bekreftet bare det jeg hadde følt hele veien: at det ikke er noe rom for denne litteraturen. Det er jo klassisk at denne type kvinnetemaer, spesielt det som er knyttet til kropp, ikke anses som litterært verdifullt eller kunstnerisk. At disse bøkene ble mottatt slik de gjorde, med en kritikk om at dette var en tsunami som var i ferd med å destruere bokverdenen, det bekreftet jo mine verste antakelser. Men jeg trodde ikke det skulle være så ille å gi ut såkalte barselbøker i dag, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– En glad ku

Silje Bekeng-Flemmen. Kritiker, journalist og redaksjonssekretær i Bokmagasinet Klassekampen. Velkommen til dyrehagen er hennes første roman. Naturhistorisk museum på Tøyen.

Bekeng-Flemmen er ikke den første forfatteren som bruker dyr som et signalbilde i møte med barn-og-foreldre-tematikken. Heidi Furres «Dyret» og Monika Isakstuens «Vær snill med dyrene» sier begge noe av det samme: at det er noe dyrisk med foreldre-erfaringen.

– Alle dyr får barn og de fleste yter en form for omsorg for sitt avkom, det handler om overlevelse. Å føde og ta seg av et spedbarn gir en ny kontakt med egen kropp, dødelighet og sårbarhet. Tidvis føles det ut som om en er redusert til kroppsvæsker eller til ulike kroppslige funksjoner. Du har ikke kontroll på din egen kropp, spesielt under graviditeten og de første barseldøgnene. Da nærmer du deg det dyriske. Du kan få panikk av å ha så lite kontroll, av å føle deg som en melkeku. Men hvis du prøver å snu det, føle deg som en fin ku, en glad ku, så er det mye verdifullt i erfaringen av det dyriske. Du ser deg selv, mennesket, i en større kontekst. Og litt nærmere naturen er ikke akkurat skadelig at vi kommer, sier hun.

Dette skrev Dagsavisen om «Dyret»: Heidi Furre: Ei mor er fødd (Dagsavisen+)

Følelsen av evig liv

Bekeng-Flemmens hovedkarakter, tobarnsmoren Lisa, opplever at det hun kaller for «et biologisk bakholdsangrep» setter livet i et nytt perspektiv; alt liv på jorda, alt som omfattes av å bli født og å føde, alle dyrene – manetene som dinosaurene – all tid vi har okkupert og all tid vi ikke har okkupert; alt dette kommer nærmere hovedkarakteren. Til dels er innsikten som skriften på veggen.

– Jeg tror mange som får barn ser på all elendighet med et helt nytt blikk. På et vis er du ansvarlig for verden framover – du kommer til å elske dine barn og gjøre alt for dem, og du kommer til å elske deres barn og gjøre alt for dem. Du føler plutselig den kjærligheten gjennom generasjoner; det eneste vi har mulighet til å videreføre etter vår død, er den kjærligheten, eller det hatet, vi har lagt inn i verden. Det er det nærmeste vi kommer evig liv, sagt litt pompøst. Med barn føler Lisa på et mye større ansvar for verden og framtida, men hun klarer ikke bruke den følelsen på en konstruktiv måte, ennå, sier Bekeng-Flemmen.

...og «Vær snill med dyrene»: Å fordele et barn

Nytt syn på feminismen

«Velkommen til dyrehagen» handler om et par, Lisa og Eike, som håndterer det nye og altomfattende ansvaret på svært ulike måter.

Samboeren Eikes entusiasme for å bli far er ukomplisert, rollen er naturlig og lett for ham, til Lisas store frustrasjon. Selv leter hun etter alt på nytt: holdepunkt, språk og teft i møte med det nye livet.

Bekeng-Flemmen skildrer en mor som med tida opplever at forskjellene i småbarnslivet er større mellom mann og kvinne en hun trodde. Det viser seg blant annet i pamfletten de får på helsestasjonen, der «mannedelen» handler om å være en støtte for mor, men at han tidsnok skal få drikke øl med gutta. «Kvinnedelen» handler om at alt hun tenker, føler og spiser vil påvirke fosteret, og lite om chabliskvelder med jentene.

– De tingene er hentet fra en bok som gravide får på helsestasjoner, som er distribuert av det offentlige i stor skala. Det er jo så nedverdigende for menn! Hvis jeg hadde lest det som kommende far hadde jeg blitt veldig indignert. Tror de at menn sitter med sin høygravide dame og tenker på øl? Ta fedrene på alvor! sier Bekeng-Flemmen.

Men at Lisa opplever at forskjellene mellom mor og far, i samfunnet, men også mellom dem, er større enn hun hadde antatt, kjennes som en ukorrekt følelse.

– Som hardcore feminist har Lisa gått inn i morsrollen med innstillingen om at de begge er like. Eike har også det, og sier for eksempel at «vi er gravide». I begynnelsen ser Lisa på dette som noe fint, men etter hvert blir hun irritert – «de» er jo ikke gravide! Det er noen grunnleggende forskjeller mellom hva kvinnen og mannen gjennomgår, og den opplevelsen går på tvers av den feministiske overbevisningen hennes. Jeg ville utforske den følelsen av ulikhet som tvinger seg på henne og som hun føler det er ukorrekt å snakke om, spesielt fordi det er så steile fronter i debattene om disse tingene – om biologiske forskjeller, om ulikhetene mellom mor og fars rolle osv. Lisa tenker etter hvert at det hun opplever ikke går på tvers av feministen i henne likevel, hun har bare åpnet seg for en annen form for feminisme, et annet menneskesyn, som i større grad tar med verdiene av det spesifikke «kvinnelige».

– Var det også din erfaring? At noe endret seg med måten du var feminist på mens du var gravid?

– Ja, definitivt! Lisas måte å gå inn i moderskapet på er ulik min erfaring, men det feministiske grunnsynet ble rokket ved for min del også. Som ung, radikal feminist tenker du at målet er at kvinner skal kunne gjøre som menn, at likhet er det ypperste målet. Etter at jeg fikk barn har jeg blitt mer oppmerksom på den spesielle kvinneerfaringen og mer kritisk til målet om såkalt likestilling i et arbeidsliv og samfunn som i utgangspunkt er tuftet på en mannlig modell. Jeg har funnet et større meningsfellesskap i den eldre generasjonen av feminister. For eksempel Torild Skard og Ebba Wergeland, som kjemper for de nybakte mødrenes og spedbarnas særegne rettigheter. Det er påfallende at det er de eldre kvinnene som må stå på barrieren for generasjonen under seg. De legger ikke skjul på de biologiske forskjellene som finnes og at det har implikasjoner for den som skal føde barnet, fysisk, psykisk og med tanke på tilknytning til spedbarnet. Er det så rart at en kvinne får en helt spesiell tilknytning til noe som har vokst inni henne? Jeg synes ikke det. Jeg er så enig i det som ble sagt av Torild Skard i Dagsavisen tidligere denne sommeren: «For meg betyr likestilling at menn og kvinner behandles likt når det er grunn for det og forskjellig når det er grunn for det. I dag opplever jeg at likestilling i praksis ofte betyr mekanisk likebehandling.» (Torild Skard, Dagsavisen, 11.06.19)

Mammarollen under press

Lisa er, som mødre har vært til enhver tid i menneskets historie, i en sårbar situasjon som småbarnsmamma. Bekeng-Flemmen tenker at mammarollen på sett og vis alltid har vært under press, men at mødre i dag er under press på en helt ny måte.

– Vi er en av de aller første generasjonene som står uten det utvidede familienettverket som man har hatt tidligere. «It takes a village to raise a child», sier man, men den landsbyen har vi ikke lenger. Og hva er den erstatte med? Det offentlige helsetilbudet, som ikke er godt nok utbygd, og et fødetilbud som bygges ned. Det nettverket blir bare dårligere og dårligere. Hva står vi igjen med da? Mammaforum og Youtube-videoer om «how to breastfeed». Det er jo helt krise!

Mer fra Dagsavisen