5
KONSERT
Ennio Morricone
Telenor Arena
Han insisterer på å bli kalt «maestro» og avskyr ordet «spaghettiwestern». Legender som Mahler, Stravinskij og Petrassi er bland navnene som har vært til stor inspirasjon og har dannet hans artistiske bakteppe. Angivelig forsøker han så langt det går å sno seg unna markeringer av typen á la «60 Years Of Music Tour», «The 90th Celebration Tour». Altså denne typen konserten her, på Telenor Arena. Men han kom likevel. En av vår tids største samtidskomponister. I Norge for første og uttalt siste gang.
Les Dagsavisens intervju med Ennio Morricone: For en neve Morricone
Ennio Morricone har blitt et Hollywood-ikon helt uten å ha tatt seg bryet med å sett en eneste Hollywood-western. Westerns er dog sannsynlig første assosiasjon navnet hans gir, etter samarbeidene med sin avdøde barndomskompis Sergio Leone, og Dollar-trilogien. Men Morricone har «bare» satt toner til om lag tredve westernfilmer, mens CV-en over komponert musikk totalt strekker seg over 450 filmer og TV-serier til sammen. Det er det også viet plass til. Klassikere som «Gabriels Obo» og «The Falls» fra «The Mission», et soundtrack (et ord han for øvrig avskyr) som ble kåret til tidenes 23. beste filmlydspor fra USA av det amerikanske filminstituttet i sin tid, og sniker seg inn på slutten av kveldens konsert, prydet av et mektig kor som fikk sunget alt for lite.
Men det er på introen til «The Good, the Bad and the Ugly» at publikum først applauderer innledningsvis, så fort de gjenkjenner introen. Det er også først her at intensiteten og volumet tas merkbart opp, på den siste western-bolken før pause, innledet av «The Man with the Harmonica». Og lyden? Den viser seg å være helt fin i front, den. Men hvordan er den lenger bak? «Høres overraskende bra ut», lyder sms-en fra musiker-ører plassert på tribune L. All honnør til teknikerne i kveld. Det er nær sagt umulig å ikke gjøre det noe som helst merkbart at vi sitter i en betonghall. Det er også kveldens største utfordring, gigantisk og anonymt som bygget er, truer det med å spise opp magien som potensielt kunne blitt mer intim og nær i et annet rom.
Les også: En maestro og hans magi
Og der andre popartisters tidligere besøk i Telenor Arena har vært en totalopplevelse med store budsjetter brukt på visuelle godbiter, scenografi, lys og set design som har hatt vesentlig betydning for det helhetlige inntrykket, er det denne gang kun viet plass til et lite podium til orkesteret helt fremst i lokalet, med to skjermer på hver side foran et digert teppe lyssatt i blått. Ingen gimmick. Ingen maestro Ennio som heises opp fra gulvet, eller kommer vandrende med dirigentpinnen sin på en opphøyet sti på tvers gjennom hallen. Ei heller er det visning av filmene musikken er laget til på storskjerm, eller som digert hologram i hallen. Ikke at jeg forventet det, heller.
Les også: Hatefullt inferno i hvitt
Kanskje nettopp derfor, fordi det ikke er noe krimskrams her i kveld, kan det virke som et noe snodig valg blant alle tenkelige steder å plassere et symfoniorkester i Oslo, å lande på denne ugjestmilde arenaen uti gokk, fullstendig skrellet for identitet, med vonde skolekorps-stoler, en meny bestående av popcorn, Pepsi, pølser og én type «husets vin». Jeg har aldri vært på orkesterkonsert på Telenor Arena før, og aner ikke om det har blitt arrangert tidligere, heller. Men det har vært messe her, og det funker den visstnok helt fint til. Men nå synes det å virke helt ok å også se orkesterkonsert her, så lenge disse lydteknikerne er på jobb.
At en 90-åring evner å være relevant i dag, og klarer å fylle den etter hvert så forhatte gigant-betongklossen Telenor Arena om ikke fullt så fullt, så godt over halvfullt, er jo i seg selv bemerkelsesverdig. Appellen blir bare enda mer åpenbar i liveformatet: Hans stadige trang til å eksperimentere, ta risiko, teste ut ulike intervaller, det å stole på egen intuisjon, skinner igjennom. Ikke minst, eller snarere aller mest gjorde han dette, ifølge ham selv da han komponerte sin første westernfilm på 34 år, Quentin Tarantinos «The Hateful Eight» i 2015. Året etter ble han beæret med sin første ordentlige Oscarstatuett. Ærestatuetten hadde han jo tross alt fra før.
Les også: Tungvektere med æren i behold
«The Hateful Eight»-temasporet «Last Stagecoach to Red Rock» blir også et høydepunkt denne kvelden, som åpner del to, og gjenopptar maksimalismen fra den fjetrende western-avslutninga av del én. Her demonstreres dessuten hvorfor fagott er det kuleste instrumentet du ønska du valgte på barneskolen. Detaljrikdommen og variasjonene kommer godt frem i Telenor Arena, eksempelvis i den skarpe cembaloen som preger introen på «Sacco e Vanzetti», til tverrfløytene og fiolinene i «Investigation of a Citizen Above Suspicion».
Dybden og kontrastene i liveopplevelsen gjør dette til en ganske så skjellsettende og intens opplevelse i store ubarmhjertelige Telenor Arena. Før han så spiller «Ecstacy of Gold» i en annerledes versjon i ekstranummeret, til stående applaus. Joda, han klarte det han Ennio, uten noen som helst gimmick. Men kunne hele denne seansen trolig vært enda nærere og intimt på en arena som Oslo konserthus? Eller Spektrum? Eller Operaen? Og kunne disse publikummerne som gikk opp foran for å ta selfie foran maestroen ikke gjort det?