Energipakke på Astrup Fearnley-museet: Når ung kunst blomstrer

KUNST

«Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst»

Astrup Fearnley-museet

Til 5. mai

Det høres jo herlig ut når vårt største, privateide museum proklamerer at det er «Sol og vår i januar». Og ja, utstillingen er en energipakke som kan få deg til å tro du er i en annen årstid enn mørke og kalde januar. Dette er en utstilling som lover godt for norsk samtidskunsts fremtid. De seks utvalgte samtidskunstnerne som stiller ut under den optimistiske tittelen er (med ett unntak) rundt 30 år gamle, relativt ferske ut fra akademiene, og ganske ferske på utstillingsfronten.

Dette er kunst som ville greid seg bra i de fleste sammenhenger. Den unge alderen er medvirkende årsak til at ingen av de seks kunstnerne har norske gallerier. Men at to av kunstnerne (de to mennene) er representert av italienske gallerier kommer heller ikke som noen overraskelse. Samtidskunsten er internasjonal, og halvparten av de seks kunstnerne har utdannelse fra utlandet.

Les også: Sven Påhlsson er en av de kjempedyktige kunstnerne som lett går under radaren

Opplegget er slik: Talent Norge har innledet et samarbeid med Astrup Fearnley-museet. De har plukket ut seks unge kunstnere som de anser å være talentfulle. Hver enkelt er tildelt 600.000 kroner til lønn og produksjonsutgifter gjennom ett år. De har også knyttet kunstnerne til hver sin skribent fra samme aldersgruppe. De har fått 75.000 kroner for å følge kunstnerne og skrive én tekst til katalogen. I tillegg er kunstnerne koblet til hver sin samler som har forpliktet seg til å kjøpe ett av verkene i utstillingen. Astrup Fearnley-museet bidrar med produksjonskostnader for utstillingen.

Det er fantastisk flott at unge talenter blir gitt slike muligheter. Det er en drøm å få så gode rammer til å utvikle og produsere kunst. De romslige, økonomiske rammene vitner om sjenerøsitet og giverglede. Og resultatet er, som sagt, flott. Dette er en utstilling som er original og visuelt variert, den er overraskende fordoms- og dogmefri, og den er forståelig for et bredt publikum. Miriam Hansens bruk av den giftige medisin- og trolldomsplanten Bulmeurt er en blanding av alternativ mystisisme og jordbundet vekstpolitikk. Det langsmale utstillingsrommet er fylt med planter og ulike traller og flytteredskaper som er forvandlet til nye vesener. Hun bruker salve fra Bulmeurten til å bearbeide ulike objekter, og resultatet er fascinerende. Det er den samme salven som heksene skal ha brukt til å smøre inn kosteskaftene med når de skulle fly til Bloksberg. Her er det mange lag å dykke ned i for den vitebegjærlige.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Henrik Olai Kaarsteins store veggarbeider er laget på polyesterduker. Dette heter «(…) Everything he Said Again». Foto: Henrik Olai Kaarstein

Les også: Siste natt på museet

Johanne Hestvolds store, skulpturelle objekter i storsalen er formale utforskninger som fascinerer med sin blanding av konkrete forbilder og overdrevne størrelser. Anders Holen jobber også med skulptur. Han setter sammen fragmenter av menneskekropper i overraskende konstellasjoner. De store, hvite skulpturene vises ved siden av mindre stillebener, bronseskulpturer med hverdagslige objekter i fine grupperinger. Henrik Olai Kaarsteins store billedcollager lurer øyet til å tro at de flere meter høye verkene er laget i tekstil. I realiteten er de trykket på plastduker som brukes til reklamebannere. Kombinasjonen av tegninger fra servietter, fotografier fra smykkekataloger og enslige kroppsdeler (bein og armer) skaper tankevekkende illusjoner der de ulike elementene poengterer hvor fragmentert vi opplever verden.

Mercedes Mühleisen viser en dataanimasjon der hun har latt seg inspirere av en 150 år gammel tekst om livet i en dam slik det fremstod under mikroskopet. Fremstillingen av et konstruert fortelleransikt som projiseres på en bølgende vannflate er visuelt fascinerende, men tekstfremføringen krever konsentrasjon og stillhet. Constance Tenvik er også inspirert av en over 200 år gammel tekst, men hun har gått mer konkret til verks. Hennes romlige, teppebelagte installasjon presenterer en frigjørende avslappet holdning. Det er morsomt å være her, og de overraskende, visuelle elementene gir utstillingen et poengtert sluttpunkt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Constance Tenvik kombinerer tegninger med en romlig installasjon. Her hennes «Angelina in my Paris Studio». Foto: Constance Tenvik

Les også: Per Krohg: Nå fortjener han en renessanse

Men – så var det denne gnagende uroen. Etter begeistringen over en flott utstilling er det grunn til å spørre om den er kommet i stand på den beste måten? Prosjektet har en ramme på 8,9 millioner kroner. Kunne de vært brukt på en bedre måte? Det er en betydelig sum sett i sammenheng med Statens Kunstnerstipends ramme på 323,3 millioner i 2018. Bare 149,2 millioner av dette er arbeidsstipend. Talent Norge er en ordning som ble opprettet av den blå-blå regjeringen i 2015. Hensikten er å trekke inn private bidragsytere. Ved utgangen av 2017 hadde statens bidrag på 80,8 millioner kroner økt til 212 millioner kroner gjennom tilskudd fra private.

Disse pengene blir som en hovedregel tildelt uten at kunstnernes organisasjoner er involvert i utvelgelsen. Vi har en lang tradisjon for at kunstnere selv styrer stipendtildelinger, danner juryer for ulike kollektivutstillinger og sitter i museenes innkjøpskomiteer. Dette demokratiske prinsippet er blitt bygd ned gjennom de senere tiårene. Stipendpolitikken har vært under kontinuerlig angrep under den blå-blå regjeringen, og Talent Norge er ett element i denne nedbyggingen fordi pengene styres utenom de demokratisk funderte organisasjonene.

Les også: Astrup Fearnley-museet, ego-museets opp- og nedturer

Det er også verdt å merke seg at Astrup Fearnley-museet sparer masse penger som de normalt burde brukt til å honorere utstillerne. Da de viste utstillingen «Europe, Europe» i 2014 vakte det oppsikt at museet ikke betalte utstillingsvederlag eller produksjonskostnader for de deltagende kunstnerne. Denne gangen betaler museet produksjonskostnadene knyttet til utstillingen (montører, grafisk design, trykking av kataloger, utstillingsvakter med mer), men honorarene til kunstnerne og skribentene dekkes av Talent Norge, Fritt Ord og kunstsamlerne.

Astrup Fearnley står selvfølgelig fritt til å velge sine kunstnere selv. Og de fortjener honnør for å satse på unge samtidskunstnere, gjentatte ganger. Men er det greit at det er dette museet alene som skal bestemme hvem som skal bli tildelt så store produksjons- og vederlagsmidler? Talent Norges satsing på det visuelle kunstfeltet har vært beskjeden inntil dette prosjektet. I enkelte andre prosjekter har de samarbeidet med kunstnerstyrte organisasjoner. Praksisen er ikke entydig. Denne gangen er kunstnernes kollektive stemme stengt ute. Er det riktig fremgangsmåte?