Endelig får hun som fortjent

KUNST

«Charlotte Wankel og L’Esprit Nouveau. Kambo–Kristiania–Paris–Høvik.»

Galleri F15, Jeløya

Til 22. mai

MOSS (Dagsavisen): Den viktigste grunnen til anbefalingen er at Charlotte Wankel (1888–1969) endelig får en utstilling som viser bredden i hennes livsverk. Utstillingen på F15 utenfor Moss viser at hun er så mye mer enn det hun først og fremst er kjent som, en «purist» og «plankubist». Det høres jo både tørt og kjedelig ut. Men hun er også en varm, stram, fargesterk, skarp og variert kunstner.

«Portrett av to søsken» (1940)

At hun lenge har eksistert i glemselens skygger er en gåte. Men hva betyr det egentlig å være «glemt»? Det har alltid vært en interesse for hennes viktigste verk. Frilans kunsthistoriker Hilde Mørch har gjort en kjempejobb med å grave fram hennes historie. Nå, 50 år etter kunstnerens død, har Mørch samlet den største utstillingen med Wankels kunst noensinne. Og hun har skrevet en flott, leseverdig og fyldig bok utgitt på Forlaget Press.

Det er litt av en historie. Fra en privilegert oppvekst på Kambo like nord for Moss reiste Charlotte Wankel ut i verden. Først hadde hun fått malerundervisning av en annen av tidens feministiske kunstnerheltinner, Harriet Backer. Siden dro hun til Paris, der hun og søsteren Frida fikk undervisning hos Henri Matisse allerede i 1910. Men så fikk hun den fryktede sykdommen tuberkulose. Produksjonen sank, og det er bevart veldig få bilder fra disse årene. Men hun debuterte på Høstutstillingen i 1914, og da la tidas viktigste kritiker, Dagbladets Jappe Nilssen, merke til hennes talent.

Da Charlotte Wankel returnerte til Paris etter første verdenskrig ble hun raskt en del av tidas vitale kunstnermiljø. Hun studerte hos Fernand Léger, som i dag er en av de viktigste kunstnerne i Henie Onstad Kunstsenters samling. Han inviterte henne med på den første, store utstillingen med den internasjonale, parisiskbaserte avantgarden, «L’Art d’Aujourd’hui» i Paris i 1925. Charlotte Wankel, Ragnhild Keyser og Thorvald Hellesen var de eneste norske. De ble plukket ut fordi de var en del av miljøet i Paris, ikke som offisielle representanter for Norge. De stilte ut side om side med Pablo Picasso, Paul Klee, Joan Miró, og andre storheter. Utstillingen er blitt stående som den første store, viktige visningen av abstrakt og nonfigurativ kunst.

«Komposisjon med esler» (1926)

Det at Charlotte Wankel var med der har sikret henne en plass i internasjonal kunsthistorie. Så hvordan kunne hun bli glemt? Én årsak er nedturene hun fikk her hjemme. I 1927 tok Charlotte Wankel initiativet til en stor utstilling med åtte skandinaviske kubister i Oslo. Da hadde hun bidratt til å utvikle en «nonfigurativ purisme» i miljøet rundt Léger, som hun (i parentes bemerket) skal ha hatt et forhold til. I kretsen møtte hun også Amédée Ozenfant, som påvirket henne til å se maleriet i sammenheng med den nye, funksjonalistiske arkitekturen som Le Corbusier utviklet på denne tida. Han var for øvrig også en av hennes bekjente, blant annet fordi han var med i kunstnerkretsen og stilte ut under sitt egentlige navn, Charles-Edouard Jeanneret. I Oslo viste Charlotte Wankel kubiske komposisjoner, hovedsakelig i grått og sort med enkelte fargeinnslag. Det var elegante bilder, inkludert «Esel» som er å se på Galleri F15.

Men den elegansen så de ikke her hjemme. Mottakelsen av den skandinaviske utstillingen i Kunstnerforbundet var nådeløs. «Kubisme» var allerede et innarbeidet skjellsord. Nå eskalerte det. Pressedekningen av 1927-utstillingen med hele 56 malerier var, slik Hilde Mørch dokumenterer, både «negativ, nedlatende og arrogant». Noen kritikk var det knapt snakk om, snarere en polemisk stil der Aftenposten stilte i fremste rekke. Arbeiderbladets kritiker raljerte med den håpløse oppgaven han mente å ha fått. Det fantes lyspunkt, men heller ikke Jappe Nilssen var nådig. Den harde polemikken førte til at malerkjempen Henrik Sørensen kastet Aftenposten på dør. Pressen svarte med en unison, tre måneder lang boikott av Kunstnerforbundet. Det var en helt spesiell hendelse i norsk presse- og kunsthistorie.

I 1930 gjentok historien seg. Da hadde Charlotte Wankel sin første – og eneste – separatutstilling i Kunstnerforbundets vindussal i Oslo. Kritikkene var nok en gang nådeløse. Jappe Nilssen var spesielt brutal. Kritikerne påsto at Wankel (og andre modernister, som Aage Storstein som hadde overlyssalen) var utdaterte og at de ikke fulgte med i tida. Dette var noe kritikerne hadde holdt på med siden de første kubistiske kunstverkene ble presentert av Per Krohg allerede i 1913/1914.

Nå er interessen for mellomkrigstidas kubister på stigende kurs. Lillehammer Kunstmuseums utstilling «Pariserne» i fjor, og Munchmuseet i bevegelses nylig åpnede utstilling med Per Krohg har gitt publikum en mulighet til å lære mer om de norske representantene for den 100 år gamle avantgardekunsten. Publikums interesse er ganske annerledes i dag enn for 22 år siden, da Galleri F15 viste Charlotte Wankel første gang. Hun er blitt mye mer kjent på denne tida, noe ikke minst auksjonsprisene viser. Nå omsettes hun for hundretusener.

Denne gangen vises hun i full bredde. Det som er kommet til siden 1997 er Charlotte Wankels fargerike og vitale bilder fra 1950- og 60-årene. Nå presenteres hun som en hel kunstner med et livsløp og et konsekvent mangfold av imponerende karakter. At det er Galleri F15 som produserer denne utstillingen skyldes dels at hun er født på Kambo herregård, like nord for byen. Men de har også et større siktemål i det å markere Moss som en kunstnernes by, med Edvard Munchs opphold i byen 1913–1916 som fanebærer.

Hilde Mørch har inkludert tre samtidskunstnere som kommenterer Wankel. Anders Sletvold Moe har med en sort variant fra 2015. Johs. Rian representerer den fargesterke forenklingen hun startet med etter krigen. Han er representert med to malerier fra tidlig 70-tall. Og Dag Erik Elgin viser tre varianter av navneskiltene til en av mine favoritter, «Gutt med agurkranke», som var med på separatutstillingen i 1930. Det ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1934, for så å bli plukket ut til den famøse naziutstillingen «Kunst og ukunst» i 1942. Det er vel unødvendig å si at Wankel var en del av «ukunst»-delen?

Det fortelles mange historier i denne utstillingen. Siden Henrik Sørensen allerede er nevnt kan jeg nevne at han figurerer i to malerier. Det ene er et rent, skarpskåret portrett fra 1934. Det andre er et gruppeportrett med fire kunstnere fra 1936. Der henvender han seg til Joronn Sitje, mens han vender ryggen til Charlotte Wankels kubistiske kolleger Ragnhild Keyser og Ragnhild Kaarbø. Sørensen hadde veldig stor innflytelse i norsk kunstliv i mellomkrigstida, og det står respekt av hans forsvar for Wankel i 1927. Like fullt kom det til konflikt da hun og kollegene ikke fulgte hans råd om å gå over til et romantisk figurativt maleri. Dette er en mulig årsak til at hun framstiller ham på denne måten. Ikke minst fordi Sitje, som bodde i Kenya 1928–1939, gjorde nettopp det.

Jeg får lyst til å si at det er vidunderlig at Charlotte Wankel endelig blir opplyst i sin fulle bredde. Det finnes en kompleksitet i hennes bilder som strekker seg utover de enkle formene hun bygget sine kubistiske komposisjoner over. På 1930-tallet utviklet hun en sparsom, men svært effektfull figurasjon. Penselstrøkene er distinkte og definerende, og formspråket er karakteristisk, gjenkjennelig og skarpt. Den dempede koloritten er harmonisk og balansert. Etter krigen foldet hun seg ut, tok i bruk en dristigere fargeskala og utviklet formspråket med stor konsekvens. At hun aldri fikk en separatutstilling etter slaktofferet i 1930 er et stort tap. Nå rettes litt av skaden.