En ubrutt linje

Dagsavisens vei fra Christian Holtermann Knudsens trykkpresse til en moderne avis som kjemper for mediemangfold og den vesentlige journalistikken, er lang og brokete. Likevel viser historien, som du kan lese om på de neste sidene, hvordan rettferdigheten, solidariteten og den grunnleggende fellesskapstanken som ga arbeiderbevegelsen selvtillit, gjennomgående har vært rettesnoren for nyhets- og debattavisens samfunnsforpliktelse. Fra redaktør Carl Jeppesen med Holtermann Knudsens velvilje tok avgjørelsen om å komme ut minst tre dager i uka i 1890, har utviklingen av avisen som nyhetsformidler og identitetsbærer fortsatt fram til i dag.

Partiavisen er historie. Dagsavisen er ikke som Social-Demokraten en medarrangør den politiske dagsorden. Dagsavisen er ikke som Arbeiderbladet var «en forkynner» for partiets politikk, slik Martin Tranmæl formulerte det. Redaktørene sitter ikke i partiledelse og partiboka er ikke påkrevd arbeidsredskap for journalistene. Å feire jubileum handler vel så mye om samtid og framtid, som det handler om fortida. Blar du om til de neste sidene, vil likevel fortida vise hvilke verdier som dagens Dagsavisen bygger på, og fortsatt formes av.

Dagsavisen har i alle disse årene preget bybildet, enten den som Vort Arbeide ble forbudt solgt på gaten og i aviskioskene, eller den som Social-Demokraten bygde seg opp som et agitatorisk talerør for arbeiderbevegelsen og en aktiv bekjemper av fattigdommen og de miserable forholdene arbeiderklassene bodde under på begynnelsen av forrige århundre og i mellomkrigsårene. Med Arbeiderbladet og tilhørigheten på Youngstorget ble avisen samlende og nødvendig. Avisen både formet og refererte byens kulturliv og idrettsliv, den bandt det sosiale og politiske livet sammen gjennom tilstelninger, lagsarbeid, konkurranser og suksessfulle «events» som dagens medieflora kan se langt etter. Arbeiderbladet var synonymt med Youngstorget, men økt konkurranse rammet også Arbeiderbladet. På 1960- og 70-tallet ble avisen dreid fra å være misjonsavis for Arbeiderpartiet til å bli en storbyavis og en kvalitetsavis med vekt på kritisk debatt, også innad. Opprettelsen av lesersiden MOM (Meninger Om Mangt) var en nyvinning i norsk presse, og viste den uredigerte virkeligheten. I 1974 ble Einar Olsen den første redaktøren som ikke var landsmøtevalgt, og opplaget økte til 60.000 eksemplarer.

Løsrivelsen fra partiet og A-pressen var endelig i 1997, da Arbeiderbladet skiftet navn til Dagsavisen, lanserte søndagsavis og flyttet tilbake til sentrum etter 11 år på Hasle. Steinar Hansson gjennomførte da kravene han stilte som redaktør, og som la grunnlaget for avisens nyere historie, like omskiftelig, brokete og utfordrende som de første tiårene var. Men på sitt vis også like løfterik.