En trist utvikling for Norge

Denne kommentaren er et svar til Bill Browder og Helsingforskomiteen.

Les: Mode Steinkjer synes å verdsette ytringsfriheten på bekostning av sannheten (Bill Browder)

Og: Et nederlag for etterretteligheten (Helsingforskomiteen og Trine Skei Grande)

Trine Skei Grande (V) og Den norske Helsingforskomiteen hevder i Dagsavisen (10.06.16) at undertegnede er uetterrettelig når jeg argumenterer for hvorfor det er pinlig at de bruker sine maktposisjoner til å bidra til at dokumentarfilmen «The Magnitsky Act – Behind The Scenes» tvinges av plakaten på Den Norske Kortfilmfestivalen i Grimstad. Rent formelt går Kortfilmfestivalen til dette drastiske skrittet i kjølvannet av juridisk press fra den amerikanske milliardæren William Browder. William Browder selv vil ha det til at jeg verdsetter ytringsfriheten på bekostning av sannheten (www.dagsavisen.no, 10.06.16). Det siste faller på sin egen urimelighet, men bidrar sammen med førstnevntes påstand til avsporinger fra det denne saken egentlig dreier seg om, en knebling av ytringsfriheten i form av trusler om økonomisk og rettslig forfølgelse. Filmen det gjelder er for ordens skyld støttet av den norske stat gjennom Norsk filminstitutt i tillegg til blant andre stiftelsen Fritt Ord. Browders advokater har også stanset planlagte visninger av filmen tidligere. De har ifølge New York Times også forsøkt å stanse en planlagt visning for amerikanske kongressmedlemmer på Newseum i Washington førstkommende mandag.

At det å peke på hvordan den offentlige samfunnsdebatten knebles ved at en milliardær og hans norske advokat truer med søksmål for å stanse en dokumentarfilm, skulle være det samme som å «argumentere for russiske morderes frihet til å dekke over deres forbrytelse og til å krenke de etterlatte etter forbrytelsen», er en påstand så injurierende at den i seg selv viser hvilke krefter Kortfilmfestivalen har stått overfor. Det er likevel det Browder gjør. At Venstres leder og en menneskerettighetsorganisasjon som Den norske Helsingforskomiteen direkte som indirekte gir moralsk støtte til de som vil begrense ytringsfriheten med «sverdet hevet», for å vri på advokat Carl Bores egen metafor, er et misbruk av maktposisjoner som ikke har noe med etterrettelighet å gjøre.

Les også: Washington tør der Grimstad tier

Sammen med enken etter varsleren Sergei Magnitskij og hans mor, hevder Browder at filmen er ærekrenkende overfor ham selv og Magnitskij. Browder, som er grunnlegger av investeringsfondet Hermitage Capital Management, og Helsingforskomiteen har stått sentralt når det gjelder å dokumentere saksgangen og skjebnen til varsleren Sergeij Magnetskij, som i 2007 avslørte hvordan det russiske politiet underslo skattepenger for et milliardbeløp i norske kroner. I 2009 døde Magnitskij, som arbeidet for Browder, mens han satt fengslet i Moskva. Browders innsats i ettertid for å avsløre menneskerettighetsbrudd førte til at «Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act» ble vedtatt i USA i 2012. Dette, samt den overveiende dokumentasjonen som amerikaneren og Helsingforskomiteen henviser til i Magnitskij-saken, er det ingen grunn til å bestride. Det har jeg heller ikke gjort.

Det jeg derimot mener er pinlig, er hvordan Browder både benytter og får anledning til å benytte seg av sin økonomiske maktposisjon for å stanse en offentlig visning av en dokumentarfilm på norsk jord, uavhengig av hvor kontroversiell den måtte være. Vi har sett liknende tilfeller tidligere, som da filmen «Stolen» ikke ble vist ved Bergen internasjonale filmfestival BIFF etter at festivalen ble truet med rettslige forføyninger på grunn av filmens innhold. Et annet eksempel er da visningen av dokumentarfilmen «Citizen Berlusconi» ble forsøkt stanset på en dokumentarfilmfestival på Cinemateket i Oslo av den italienske ambassaden fordi den stilte statslederen i et ufordelaktig lys.

Les Mode Steinkjers opprinnelige kommentar: Et nederlag for ytringsfriheten

Det er dette politiske og etiske ulendte terrenget en norsk toppolitiker som Trine Skei Grande beveger seg inn i når hun – uten at hun da hadde sett filmen – refser Norsk filminstitutts støtte til «The Magnitsky Act» og kaller det «russisk propaganda» på bakgrunn av opplysninger fra en tredjepart. På den måten bidrar Grande til å presse debatten om den frie journalistikken, Filminstituttets råderett over egne midler og dokumentarfilmskapernes frihet inn i avlukker utenfor offentlighetens og samfunnsdebattens åpne arenaer. Dette handler om ytringsprinsipper, ikke om ytringenes innhold så lenge det ikke strider mot norsk eller internasjonal lov.

Spørsmålet blir hvorfor det er så overveiende viktig at Kortfilmfestivalen i Grimstad ikke viser materialet til filmskaperen Andrej Nekrasov, som angivelig forteller en avvikende versjon av Magnitskij-saken. Når Browder og Helsingforskomiteen har sannheten på sin side, vil vel filmens innhold lett la seg tilbakevise i det den er offentlig vist som et ledd i helt ordinære demokratiske prosesser? Kortfilmfestivalen la i tillegg til selve visningen opp til en påfølgende debatt der alle parter ville kommet til orde. «Magnitskij-saken fortjener en informert og ærlig debatt. Den handler om hvilke verdier vi står for og om hvordan vi skal forholde oss til vanskelige saker i en politisert kontekst», skriver Helsingforskomiteen, og understreker at de er «for at Nekrasov får legge sine argumenter frem». Det står i skarp kontrast til hvordan prosessen rundt den planlagte visningen på Kortfilmfestivalen utviklet seg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For alt vi vet kan Nekrasovs film være både injurierende og misvisende. Utfordringen er at ingen har sett eller så langt får mulighet til å se filmen, bortsett fra filmskapernes eget apparat og Browder og Helsingforskomiteen. Førstnevnte baserer sine kraftige juridiske trusler på en uferdig versjon filmprodusenten bestrider at han – og Helsingforskomiteen – har hatt lovlig tilgang til. Angående innholdet foreligger det motstridende påstander fra blant andre filmskaperen selv og fra den norske produsenten Piraya Film, og fra filmens opponenter, blant dem Helsingforskomiteen. Det i seg selv er ikke et argument for at filmen og dens innhold skal unndras offentlighet. Snarere er den blitt et symbol på en sak som akkurat nå handler om langt mer enn sannhetene i Magnitskij-saken.
«Til syvende og sist er det de håndfaste bevisene som avgjør Magnitskij-saken», skriver Grande i kronikken i Dagsavisen. Det har hun rett i. Paradokset er at det eneste som oppnås ved å hindre visningen av «The Magnitsky Act», er inntrykket av at i Norge er det fritt fram for maktpersoner å benytte seg av trusler for å unngå å bli satt i et ubehagelig søkelys.