Camilla Steinum er en av de yngste deltagerne i Norske tekstilkunstneres 40-års jubileumsutstilling. I Kunstnerforbundets overlyssal står hennes installasjon «albuene ned. Omsorg man kan tåle.» ved siden av nestoren Else Marie Jakobsens to billedvever «Der møll tærer» og «Der rust tærer».

En tråd for opprør og nyskapning

Norske tekstilkunstnere/NTK fyller hele Kunstnerforbundet i Oslo når de markerer organisasjonens 40-års jubileum. Det har vel aldri skjedd før, og den massive markeringen viser at kunstmiljøet synes dette er viktig.

 

KUNST

«Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger»

Kunstnerforbundet, Oslo

Kari Steihaug

«Syersken i Trastevere»

Soft galleri, Oslo

Tekstilkunstnere har fått mye oppmerksomhet de senere årene. Hannah Ryggens internasjonale suksess blant annet på Documenta og Nasjonalgalleriet, mer enn 40 år etter at hun døde, er det fremste eksemplet. Så er hun da også fremtredende til stede i Kunstnerforbundet, der kun fem av de 30 utvalgte kunstnerne er døde. Dermed blir dette en samtidskunstutstilling med historisk forankring, en løsning som gjør dette til en flott og variert opplevelse med en lang serie høydepunkter.

Jubileumsutstillingen er gitt navnet «Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger» etter et verk av Gunvor Nervold Antonsen. På åpningen fredag fremførte hun også en tale til temaet, og den gikk som et tigerbrøl gjennom den delen av forsamlingen som fikk med seg fremføringen. Kunstnerforbundet var fylt til randen av glade kunstnere, og heldigvis er teksten trykt i den fyldige jubileumskatalogen med samme navn.

Tittelen spiller på to vesentlige elementer fra tekstilkunstnernes nyere historie. Da de organiserte seg i 1977 valgte de tigeren som sitt symbol. Det synes naturlig opprørsk når vi, i en utmerket dokumentasjonsavdeling i utstillingen, blir minnet om at tekstilkunstnerne organiserte seg i en egen gruppe i UKS/Unge kunstneres samfund allerede i 1972, blant annet fordi de ikke hadde egen jury på Høstutstillingen. Kravet ble ignorert, og dermed oppfordret de til boikott av Høstutstillingen. Det er i dette klimaet vi må se dannelsen av fagorganisasjonen NTK.

Den første delen av utstillingens og performanceforedragets tittel peker på en av «skandalene» som gjorde tekstilkunst kjent på et nasjonalt plan. Det var i 1989 at beboere og ansatte på et sykehjem i Bergen ikke ville ha Elsebet Rahlffs kunstutsmykking med dagligdagse tekstiler som kjøkkenhåndklær og broderier fordi det minnet dem om hverdagens slit. Fylkeskommunen som oppdragsgiver gjorde en elendig jobb med formidlingen, og det som i utgangspunktet var en fin utsmykking ble en mediastyrt skandale.

Det er denne urettferdigheten som er utgangspunktet for Nervold Antonsens foredrag. – For hvordan kunne en mester som Frida Hansen i det hele tatt bli glemt? – spør hun retorisk. Det Gunvor Nervold Antonsen gjør med sin tekst er å bruke sinnet til noe konstruktivt for å bygge en stolthet. Og den har tekstilkunstnerne grunn til å ha. For selv om vi ikke er lenger enn mars kan jeg trygt si at dette vil regnes blant årets beste utstillinger når oppsummeringen skal gjøres i desember.

Frida Hansen er ikke lenger glemt. Utstillingen på Stavanger kunstmuseum i 2015 får sitt gjensvar i Kunstnerforbundet, der Ask Bjørlo får sin debut med installasjonen «Havmenn som tenner månen». Det er en frodig og fantasieggende tekstil fortelling som hyller Frida Hansens nyskapende pionérånd. Gunvor Nervold Antonsen tar tak i en annen pionér når hun inkluderer en hittil ukjent vevnad av Hannah Ryggen i sin flotte installasjon «Denne tråden er dette materialet». Her knytter Nervold Antonsen forbindelsen mellom tekstilkunstnerens to viktigste redskap – tråden og hånden – ved å inkludere Ryggens lille bilde av hennes gipsede hånd. Vevbildet er ukjent fordi det ble gitt som gave til kirurgen som opererte Ryggen da hun brakk hånden.

De mange løse trådene har en helt sentral plass i en annen utstilling det er verdt å nevne. NTK driver sitt eget Soft galleri, og de har invitert Kari Steihaug til å innlede jubileumssesongen. Hennes installasjon «Syersken i Trastevere» er en vakker og poetisk hyllest til alle kvinnene som har laget klærne, nytte- og prydgjenstandene opp gjennom historien. Installasjonen er en variant av et tema Steihaug har jobbet med før, men som alltid fra denne sentrale tekstilkunstnerens hånd er arbeidet friskt og overraskende på en lavmælt og inntagende måte. Hun bruker tekstil til å knytte tråder til publikums hjerter.

Det er mange andre som markerer 40-årsjubileet også. Ett av høydepunktene så langt fant vi i Trondheim, der Nordenfjeldske kunstindustrimuseum nettopp avsluttet en flott samlingsutstilling. Tilbake i Kunstnerforbundet er det mange godbiter å få med seg. For eksempel dialogen mellom mor og datter Wessel. Birgit (1911–2000) er representert med sine vevprøver til utsmykkingen og innredningen av Kongeskipet Norge (som brant i 1985), mens datteren Carin (født 1944) er representert med veven «Birgits palett», inspirert av arbeidet hun har gjort med å systematisere morens arkiv.

Slik kunne jeg fortsatt med alle de resterende som deltar i utstillingen. Jeg kunne skyldt på plasshensyn, og jeg synes det er vanskelig å velge noen fremfor andre. Her er det 30 kunstnere som fortjener individuell omtale alle sammen. Dermed går jeg bevisst i fellen Gunvor Nervold Antonsen har lagt da hun i foredraget trakk frem ordtaket «Ingen nevnt, ingen glemt». De få mennene er unntakene som bekrefter regelen blant tekstilkunstnerne, og ordtaket viser til en offentlig ignoranse som rammer tekstilkunstnerne spesielt hardt fordi de i all hovedsak er kvinner. For det blir som Nervold Antonsen sier: «Om ingen nevnes skrives historien uten oss.»

– Tekstilkunsten har alltid hatt en viktig plass på kunstscenen, den har bare ikke alltid hatt en like fremtredende plass hos kunstinstitusjonene.» Dette sa påtroppende direktør ved Nasjonalmuseet, nåværende Kode-direktør Karin Hindsbo i forbindelse med en stor utstilling med tekstilkunst i Bergen for to år siden.

I Kunstnerforbundet blir vi, i dokumentasjons- og historierommet, minnet om NTKs store, juryerte medlemsutstilling i Moskva i 1989 – med hele 46 kunstnere. Det er 16 fler enn i Kunstnerforbundet. Når vi i tillegg vet at bare 16 av de 30 tekstilkunstnerne i jubileumsutstillingen er medlemmer av NTK skjønner vi at det eneste som er synd med denne utstillingen er at den burde vært i et veldig mye større lokale i ett av museene. Så tekstilkunstnerne har fortsatt mye å slåss for.