Yolanda Correa er magnifikk i rollen som Manon på Operaens hovedscene. FOTO: ERIK BERG/DEN NORSKE OPERA & BALLETT

En sukkersøt tragedie

En så mangefasettert karakter som Manon er det sjelden å se i klassisk ballett. Men hennes skjebne blir ikke blidere av den grunn.

 

BALLETT

«Manon»

Den Norske Opera og ballett

Koreografi: Sir Kenneth MacMillan

Musikk: Jules Massenet, arr. Martin Yates

Scenografi: John-Kristian Alsaker

Kostymedeisgn: Ingrid Nylander.

Musikalsk ledelse: Martin Yates

Manon er å regne blant klassikerne innen den klassiske balletten. Den er av nyere dato (1974) og er nok for de fleste ikke like kjent som Svanesjøen, Giselle eller Tornerose. Så er den også en ballett med en mer narrativ og psykologisk forankret koreografi enn de tre førstnevnte. Koreografien er signert Sir Kenneth MacMillan med rom for dansernes egne tolkninger, og i Nasjonalballettens utgave har balletten i tillegg fått ny design i kostymer og scenografi.

I løpet av ballettens tre akter beveger vi oss fra Paris til Louisiana og fra nyutsprunget kjærlighet og et åpent blikk på verden til den dypeste elendighet. Hovedpersonen Manon slites mellom å velge kjærligheten til studenten Des Grieux, eller et liv som prostituert. Det har vært mye fokus på at Manon velger penger fremfor kjærligheten i Operaens omtale av denne balletten, og hvordan hun styres av sin redsel for fattigdom. Men forestillingen åpner faktisk for at både hovedpersonen og historien ikke er så svart-hvitt. Heldigvis. Det er et vekselspill mellom gode og onde krefter hele veien som gjør at spenningen i historien holder seg til the bitter end.

Og tross sine tunge temaer, dette er en fargerik forestilling. John Kristian Alsakers scenografi er enkel men virkningsfull, og Ingrid Nylanders 1700-tallsinspirerte kostymer er et syn – i alle fall om man sitter langt fremme i salen og ser alle detaljer.

Men det er Yolanda Correa som står for det magnifikke i denne forestillingen. Fra hun gjør sin entré som Manon i første akt, fremstår Manon som en interessant karakter. Hun er gåtefull, hun er egenrådig, men hun er også lett å lede. Det er vanskelig å ha sympati med henne, men det er også vanskelig ikke å ha det. At karakteren er så mangefasettert gir danseren mange muligheter i det danseriske uttrykket, og Correa gjør absolutt denne karakteren både til sin og til vår.

Noe av det samme uttrykket som vi finner hos Correa, ser vi også hos Lucas Lima som spiller Manons bror Lescaut. De har en utrolig kjemi i sine pas des deuxer, og Lima er den mannlige danseren som imponerer mest. Manons kjemi med Des Grieux, danset av Yoel Careño, blir derimot aldri gnistrende. Manons kjærlighetsmøter med ham er rørende, men det er andre scener enn disse som er sterkere. Fordi ulike dansere alternerer i de største rollene, vil jeg imidlertid anta at forestillingens karakter vil endre seg i tråd med dette.

Det er for øvrig er en nytelse å høre Operaorkesteret fremføre Jules Massenets musikk. Musikken spenner fra det glovarme, lidenskapelige til det sukkersøte, og selv om den har et enkelt og iørefallende tonespråk, krever det sitt å løfte den opp av orkestergraven. Allikevel oppfattes de musikalske partiene under sceneskiftene som noen små dødpunkter underveis. Scenen er mørklagt, og skiftene av de enorme kulissene går for sakte til at det oppleves som smidig. Musikken klarer dessverre ikke å fylle mørket foran oss og skape gode overganger.

I vår var det Carmen, nå er det Manon, og neste sesong er det Anna Karenina som fyller Operaens hovedscene med sin tragiske skjebne. Det er flott at ballettsjef Ingrid Lorentzen og Nasjonalballetten satser på store narrativer i et klassisk formspråk, og at det de leverer er av så god kvalitet. Men jeg håper på store fortellinger om noe annet enn bare tragiske kvinneskjebner hvis de har tenkt å fortsette å skape nye storslått fortellinger for ballettscenen.