Mari Lerberg Fossum som Dorothy imponerer i Riksteatrets oppsetning av «Trollmannen frå Oz».

En strålende Dorothy

Blander tradisjon og nytenkning, men Riksteatret tar ingen store sjanser i sin «Trollmannen frå Oz».

Kultur

 

5

FAMILIETEATER

«Trollmannen frå Oz»

Riksteatret

Regi og koreografi: Alan Lucien Øyen

Med: Mari Lerberg Fossum, Anne Bolette Stang Eng, Caroline Glomnes Johansen m.fl.

En gang i tida, nærmere bestemt under andre verdenskrig, var «Trollmannen fra Oz» en fortelling som holdt motet til amerikanere oppe. Sangen «Somewhere over the Rainbow», som Judy Garland gjorde kjent gjennom filmen fra 1939, ble ett av symbolene for hva USA sto for. Hva USA står for i dag, kan vi oppleve som en langt mer komplisert og dessverre ikke like positiv sak, men at alle tidvis trenger å tro at det finnes noe bedre, noe å drømme om, enten bak regnbuen eller et annet sted, det er hevet over enhver tvil.

Fortellingen om vesle Dorothy, som blir fraktet med en stor virvelvind til landet Oz, der hun møter to hekser, et fugleskremsel, en blikkboksmann og en løve, handler like mye om å lengte hjem som å drømme seg bort. Og om at det man drømmer om, kanskje ikke er så langt unna som man først tror.

Mari Lerberg Fossum, som allerede har hatt hovedroller i «Mamma Mia!» og «Skjønnheten og udyret», er en strålende Dorothy i Riksteatrets produksjon. Så strålende at hun hadde fortjent enn større scene enn det denne turnévennlige musikalen kan tilby. Lerberg Fossum synger nydelig med en sjeldent god diksjon. Hun har bøtter og lass med utstråling, og noe unorsk (i positiv forstand) markant over sin fremtoning på musikalscenen. Og siden hun nå en gang er kledd omtrent slik Judy Garland er i den legendariske filmen, er det ikke til å unngå at man sammenligner dem. Lerberg Fossums rolletolkning står ikke tilbake for Garlands en millimeter.

Selv om Dorothy ser ut som en veldig klassisk Dorothy med lyseblå kjole og rubinrøde sko, har det kunstneriske teamet ved Riksteatret funnet et eget visuelt uttrykk for forestillingen. Den gode heksa frå Nord (Anne B. Stang Eng) ser ut som en diva fra en Hollywoodfilm på 1930-tallet, Løva (Thomas Jørstad Pettersen) har fått rastafletter og en sliten dress, og Blekkboksmannen (Sebastian S. Meyers) er litt småtøff med «Texaco» prentet inn i metallet over brystkassen. Scenografien byr på mange fine scenebilder, som en suggererende spiral som kommer mot publikum under første akts store virvelvind, eller en skog som er så grønn at man nesten ikke tror det, projisert i hele scenerommet. Likevel har Riksteatret vært ganske forsiktige i sin fornyelse av fortellingen. Det gjør den godt tilpasset de nyeste og yngre publikummerne, som møter et univers som minner om den kjente filmens. Manuset Riksteatret baserer seg på, ligger da også nært opptil filmen, og alle de kjente sangene, som «Over regnbogen», er selvsagt med. Selv om det ikke er skapt noen omveltende nytolkning av stykket her, så driver det godt, og samspillet i ensemblet er også rytmisk og fullt av positiv energi.

Men når det gjelder koreografi i norske musikaloppsetninger har vi en lang vei å gå. Når skal man egentlig begynne å se på dansenumrene som kunst og dermed også lage kunst? Se på dansenumrene som mulige sjanser for kreative, sprø innfall? La noen få briljere med danseferdighetene? Med en regissør og koreograf som Alan Lucien Øyen, skulle man tro at «Trollmannen fra Oz» ville gå i bresjen her og by på noen festligheter, men nei, det er skremmende anonymt. Koreografiene virker nærmest slengt inn i siste liten. Ikke før i siste akt, når Dorothy og gjengen har fanget Den vonde heksa frå Vest (Caroline Glomnes), får vi et skikkelig morsomt dansenummer. Og så får vi ett under applausen, men det er jo altfor sent.

Riksteatrets oppsetning av «Trollmannen frå Oz» lander allikevel stødig og er en fargerik og lystig familieforestilling som fortjener både et stort publikum og et terningkast over gjennomsnittet.