En stor pressemann

Arvid vil bli husket som en av landets mest markante pressemenn. Den tidligere A-pressen og denne avisen var hans arbeidsplass i alle år. Han ble født i Tromsø i 1938 og trådte sine journalistiske barnesko i Oppland Arbeiderblad på Gjøvik i 1957. Arvid Jacobsen var innom flere lokale A-presseaviser før han kom til Arbeiderbladet i 1966. Her markerte han seg som en slagkraftig politisk medarbeider med fagbevegelsen og tariffoppgjørene som sin spesialitet.

Arvid var i Arbeiderbladet, nåværende Dagsavisen, fram til 1977. Da ble han sjefredaktør ved Arbeidernes Pressekontor (A-pressens Oslo-redaksjon). Som sjefredaktør la han vekt på å markere redaksjonell uavhengighet fra Arbeiderpartiet og LO. Det skjedde ikke uten betydelig motstand fra partihovedkvarteret på Youngstorget og fra LO-ledelsens kontorer, noen skritt unna, i Folkets Hus. Arvid måtte mer enn én gang forsvare den uavhengige journalistiske linjen. Og han forsvarte seg godt.

Konflikten med partiet toppet seg da Arbeidernes Pressekontor på nyåret 1981 sendte ut en melding om at statsminister Odvar Nordli ville gå av på grunn av sviktende helse. Statsministerens helseproblemer, og hans ønske om å trekke seg, var kjent for en indre krets på toppen av Ap og LO. Opplegget var at Nordli ikke skulle gå av før en etterfølger var utpekt. Det var to aktuelle statsministerkandidater, tidligere forsvarsminister Rolf Hansen og Aps nestleder Gro Harlem Brundtland. Det var viktig for partiledelsen at det kommende statsministerskiftet ble holdt hemmelig og at det skjedde i ordnede former.

Meldingen sjefredaktør Arvid Jacobsen sendte ut om at statsministeren ville trekke seg, kullkastet partiledelsens planer om et velordnet statsministerskifte. Saken ble forsøkt dementert av statsminister Nordli, men det stoppet ikke spekulasjonene. Nyheten var ute. Det endte med at Odvar Nordlis og partileder Reiulf Steens statsministerkandidat, Rolf Hansen, trakk seg. Gro Harlem Brundtland ble statsminister. Slik sett kan vi si at pressekontorets nyhet indirekte bidro til at Norge fikk sin første kvinnelige statsminister.

Arvid Jacobsens ble sjefredaktør i Arbeiderbladet i 1991. Han satt i den stillingen til 1994, da han etter eget ønske, og overraskende for mange, gikk til jobben som informasjonssjef i Den Norske Advokatforening. Det stemte ikke helt at den sterkt politisk engasjerte redaktøren skulle gå til en politisk nøytral stilling. Arvid jobbet hele sitt presseliv for å gjøre A-pressen og Arbeiderbladet redaksjonelt uavhengige av Ap. Men han la aldri skjul på at han var Ap-mann på sin hals.

Arvid var i ungdommen aktiv i AUF, blant annet som sekretær. Der knyttet han som så mange andre unge et sterkt bånd til Reiulf Steen. Arvid trakk et skarpt skille mellom nyhetsreportasje og kommentar. Reportasjen skulle være objektiv. Kommentaren skulle ha sterke meninger. I 1975 ønsket han Reiulf som ny partileder. Han skiftet mening om Reiulf og ville ha Gro som ny partileder i 1981. Ved valget på ny leder i Ap i 1992 skrev han på lederplass i Arbeiderbladet at Jens Stoltenberg burde bli valgt. Da ble han ikke hørt. Men Jens ble som kjent senere leder og statsminister.

Arvid Jacobsen vil bli husket som en høyt respektert pressemann.