Kultur

«En sporvogn til begjær»: Kunsten å falle i fisk

Grusomhetens Teater faller dypere enn hovedpersonen i Tennessee Williams’ klassiker «En sporvogn til begjær».

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«En sporvogn til begjær»

Av Tennesse Williams

Regi: Lars Øyno

Med Hanne Dieserud, Nina Elieen Sponnich, m.fl.

Grusomhetens Teater

Grusomhetens Teater overrasket stort da de i fjor høst valgte å sette opp «Hvem er redd for Viginia Woolf» i et formspråk fjern fra deres sedvanlige fysiske uttrykk. Den nærmest mesterlig hyperrealistiske forestillingen har blitt en av de få som virkelig har satt seg i minnet. (Dagsavisen skrev: «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er glitrende teater)

Når Grusomhetens Teater nå gir oss en annen amerikansk tragedie, nemlig «En sporvogn til begjær», er det på langt nær like vellykket, selv om de har prøvd seg med mange av de samme sceniske grepene.

Stykket, som omhandler den fornemme sørstatskvinnen Blanche Dubois fåfengte forsøk på å opprettholde en fasade gjennom løgner om både fortid, fremtid og nåtid, er svært preget av at det ble skrevet i de sene 1940-tallets USA. Og det denne oppsetningen først og fremst viser oss, er hvor vanskelig det kan være å få Williams’ stykke til å fungere og virke troverdig i vår tid. Det 70 år gamle stykket bærer i seg en rekke sosiale og kulturelle elementer som er forutsetningen for Blanches tragiske skjebne, og det å heve fortellingen over disse, få frem det menneskelige og allmenne, har ikke Grusomhetens Teater riktig klart.

Les minneord: Den lille kunstens store forkjemper

Igjen legger de seg altså på den realistiske spillestilen, men iblant bikker den over i det parodiske, som i Henriette Blakstads karakter Eunice, som hadde passet bedre som sur nabokjerring i en norsk revy fra 1950-tallet. Hanne Dieseruds Blanche har et melodramatisk og smått naivt preg som ligger som en polert overflate over henne hele veien og gjør henne mer til en porselensfigur enn et menneske, og svogeren Stanleys (Jade Francis Haj) arbeiderklasse-sosiolekt virker mer påklistret enn den burde. Det er realisme med noen skår i, med andre ord.

Regissør Lars Øyno har ikke gjort noen halsbrekkende tolkninger av Williams’ drama, og John Kristian Alsakers scenografi og Antti Bjørn/Gjøril B. Sæthers kostymer illuderer stilsikkert og elegant 1940-/50-tall. Det meste står og faller med skuespillerne i denne forestillingen. Og faller gjør det virkelig, for her er det dessverre mye slett skuespillerarbeid, særlig i første akt, hvor spillet er mer avdempet og spenningen skal ligge i alle de små vendepunktene som ligger der. Når temperaturen øker og konfliktnivået tilspisser seg i andre akt, fungerer det heldigvis litt bedre. En ting er skårene i den realistiske spillestilen, som egentlig er til å leve med.

En annen ting er at mange av forestillingens vendepunkter, der både karakterene og vi som publikum skal berøres, og fortellingen skal få sin drivkraft til å rulle videre, går fullstendig under radaren i denne oppsetningen. Ett eksempel: Den skadeskutte Blanche treffer Mitch (Gisle Hass), en venn av søsteren Stella og svogeren Stanley, som hun innleder en hastig avbrutt romanse med. Hadde ikke deres stevnemøte blitt annonsert i teksten, ville vi aldri skjønt at det var noen følelser mellom Blanche og Mitch i det hele tatt. Blanche er jo en mildt sagt kompleks karakter som fra å skride elegant inn i fortellingen, her alltid kledd i hvitt, fasjonabel som en Jackie Kennedy, langsomt brytes ned før hun til slutt knekker fullstendig. Det er bemerkelsesverdig at vi her ikke egentlig merker noen forskjell på den Blanche som skrider inn og den som til slutt hentes ut av to helsearbeidere. Hvor ble det av karakterutviklingen?

Svogeren Stanley, som er full av raseriutbrudd overfor Blanche, skjønner vi aldri helt hvorfor provoseres av Blanche og hvor han egentlig vil med reaksjonene sine. Det er vanskelig å se noen utvikling i hans karakter også. Samspillet mellom Blanche og Stanley, som er noe av kjernehandlingen for denne tragedien, faller dermed i fisk. Dette er for overfladisk og for lite troverdig til at vi følelsesmessig klarer å følge Blanche på veien utfor stupet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er som man har villet fange det i en idé om 50-tallets teater og ulike kulturelle og samfunnsmessige problemer, mer enn å formidle en fortelling om mellommenneskelige konflikter og et enkeltmenneskes tragedie. Kanskje er det etter to amerikanske tragedier i realismens tegn på tide for Grusomhetens Teater å gå tilbake til en mer typisk Grusomhetens-form. For kanskje er det der de tross alt får den næringen de trenger for å hevde seg innen scenekunsten.