En sommerdag med Sæterbakken

«Utenfor en rødmalt villa står en mann i 40-årene og vanner plenen. Solen skinner ned på mannens lett grånende hode, i munnviken henger en nytent cigarillo, og i gresset ved siden av ham ligger en søvnig katt som myser dovent på oss i det vi kommer inn i hagen. Scenen er så irrgrønn og idyllisk at den kunne vært hentet rett ut av «Alle vi barna i Bakkebygrenda» - rent bortsett fra at det sjelden forekommer cigarillo-røyking i Lindgren-bøkene».

Kirkeklokker

Det var pur idyll som møtte oss denne varme sommerdagen på Lillehammer i mai 2009. I alle fall så idyllisk som den kan bli når du besøker en mann som Stig Sæterbakken. For ham var det aldri langt til avgrunnen og de mer groteske sidene ved tilværelsen.

- Du kan ordne deg så godt du vil i livet, du kan ha en så velfungerende familie du ønsker, et så godt og trygt liv du kan drømme om, allikevel lever vi side om side med det som kan tenkes å ødelegge oss, sa Sæterbakken mens vi satt der i den grønne hagen og drakk saft.

- Avgrunnen er der, selv om vi ikke ser den.

Som eksempel brukte han at det når som helst kunne komme en gal øksemorder løpende inn i hagen. Med ett ville idyllen flerres, blod ville flyte og ingenting ville noen gang bli det samme igjen. Poenget hans ble understreket av at hele hagen plutselig begynte å riste og skake som i et jordskjelv. Det var noe stort og tungt og massiv som dundret forbi, med en lyd som lignet løpske, krakilske kirkeklokker: «Ding dong, ding dong!»

Stig Sæterbakken ble sittende like rolig i hagen, men smilte litt av vår forskrekkelse.

- Det er bare toget, sa han.

whisky

Dagsavisen hadde tatt turen til den rødmalte villaen ved toglinja for å snakke med Sæterbakken om den kommende Litteraturfestivalen på Lillehammer, og om alt David Irving-bråket. Invitasjonen han sendte til Holocaust-fornekteren førte til at han mistet jobben sin som kunstnerisk leder for festivalen. Han ble ikke hørt da han argumenterte for at nettopp i en debatt om sannhet, passet det med en mann som løy. Sæterbakken tok et brutalt fall i full offentlighet, men virket nå forsonet med sitt ublide møte med Kultur-Norge. Det som imidlertid brakte fram indignasjonen hans under intervjuet denne varme dagen i mai, var at journalisten aldri hadde hørt om hans favorittwhisky «Laphroaig». (Og langt mindre kunne stave det riktig, viste det seg etterpå). Var vi ikke klar over at dette ikke bare var en «whisky», men en «maltwhisky» fra Isle of Islay i Hebridene? Men ansiktet hans myknet i et rørt smil da fotografen ivrig utbrøt:

- Den whiskyen har jeg smakt! Den smaker som våte, sure ullsokker!

essay

Men whisky smakte ikke bare som sure ullsokker. Å nei. Whisky smakte mye mer enn som så. Stig Sæterbakken hadde selvsagt skrevet et elegant og inntrengende essay om whisky også, og satte seg til å lese høyt for oss i den lille, rotete skrivestua i et hjørne av hagen: «Den ruvende høyden og uendelige dybden av tang, tare, saltvann, jord, kreosot, lær, røyk, mose, lyng, torv ...».

Akkurat det var et magisk øyeblikk. Vi satt der i den lille, støvete skrivestua, omgitt av hylle på hylle med Laphroaig-flasker og Maigret-bøker, mens en tjukk eim av cigarillos hvilte over oss, og hørte Stig Sæterbakken lese høyt til oss med lav, insisterende stemme om smaken av whisky. Den smakte som «lime, «vanilje» og «regn», som «fortvilelse», «feber» og «ømhet». Han leste godt, i en nesten syngende tone, og virket som han var i sitt ess.

gudløs

Det var han også da han med iver viste fram en statue av jomfru Maria, samt en annen av den indiske guden Ganesha, guden for klokskap og skrivekunst.

- Jeg er et gudløst, ikke-troende menneske, erklærte Sæterbakken, før han gikk over til å fortelle om sin begeistring for katolisismens «eksplisitte», og «vulgære» bilder:

- Krusifikser med blå hud, store sår, rennende blod, som i en skrekkfilm, sa Sæterbakken fornøyd, og trakk fram en scene i Sigrid Undsets «Fru Marta Oulie» som en av sine favorittekster, fordi den så godt illustrerer den menneskelige trangen til å se det vi egentlig ikke orker å se.

- Jeg syns den er helt genial. Det er ei lita jente som har fått hånden sin knust i en ulykke. Hun har fått bandasje på, men likevel skriker hun: «Jeg vil se hånden min! Jeg vil se hvordan den ser ut!»

Her virket det som om vi var i nærheten av det som drev Stig Sæterbakken som forfatter, og kanskje også som samfunnsdebattant da hele Kultur-Norge diskuterte David Irving.

- Avgrunnen er der, om vi ikke ser den. Å skrive er for meg en måte å håndtere den redselen på. Det er derfor jeg alltid har insistert på litteraturen som et sted der alminnelige moralske begrensninger ikke gjelder. Det gir oss muligheten til å studere om nødvendig også noen av de mest forferdelige sidene ved det å være menneske. Dette er for meg helt fundamentalt. Trekk det fram fra skyggene av vår redsel og feighet! Det usagte er alltid giftigere enn det sakte.

Lillehammer

Nå virker det så uendelig lenge siden den varme sommerdagen i Stig Sæterbakkens hage. Nå er det vinter og kaldt, og Stig Sæterbakken har selv «valgt bort sitt liv», som det sto i dødsannonsen. I dag begraves han ved Lillehammer kirke, i byen han sverget han aldri skulle bli boende i. En kjernesunn og oppstemt OL-by var ikke noe for en dyster ung mann som spilte i et band som var så aggressivt at «det fikk punken til å virke optimistisk og sunn». Likevel var det jo nettopp på Lillehammer Dagsavisen traff Stig Sæterbakken, en mann i 40-årene med rødmalt villa, familie og skrivestue. Og en maltwhisky som smakte av torv, fortvilelse og ømhet.