«Fyrsten – Machiavelli-variasjoner» er et interessant prosjekt, det tar bare veldig lang tid før det treffer.

En snarvisitt hos Machiavelli

Tore Vagn Lid har igjen skapt et stykke politisk teater. Men slagkraften kunne vært mye større denne gangen.

 

4

TEATER

«Fyrsten – Machiavelli-variasjoner»

Av Tore Vagn Lid

Regi/audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid

Med: Anders Mordal, Ingjerd Egeberg, Hanne Skille Reitan, Tomas Nilsson, Marita Kjetland Rabben

Amfiscenen, Nationaltheatret

Niccolò Machiavellis verk «Fyrsten» ble i sin samtid renessansen beskyldt for å være et verk nærmest skrevet av djevelen selv. Verkets kyniske framstilling av makt og makthavere har mang en gang blitt trukket fram som et skrekkens eksempel på maktfilosofi. På Nationaltheatret prøver Tore Vagn Lid og hans skuespillere nå å blåse nytt liv i verket for å se om det muligens kan brukes til noe positivt her hjemme og i en verden der truslene stadig blir flere og ingen egentlig gjør noe. Det er et interessant prosjekt, bevares. Det tar bare veldig lang tid før det treffer.

Amfiscenen på Nationaltheatret er gjort om til et veksthus der det dyrkes planter og grønnsaker, det sildrer i vann og er riktig så frodig og levende på alle kanter. Vekstprosjektet drives av Anders Mordal, Hanne Skille Reitan, Ingjerd Egeberg, Tomas Nilsson og Marita Kjetland Rabben, som et svar på en økende politisk avmakt. Veksthuset er deres egen «konkrete utopi». Det er her de en dag får besøk av en brevdue som bærer med seg Machiavellis «Fyrsten», et verk de raskt ser at må deles med norske politikere. For kanskje kan en økt bevisstgjøring og fokus på handling hos makthaverne bidra til at noen gjør noe, at noe godt skjer.

Gjennom forestillingen får vi biter og brokker av Machiavellis tekst, oversatt av Google translate, projisert opp på en vegg, og jeg må ofte lese tekstbitene flere ganger for virkelig å ta dem inn. For dette er knusktørt, selv i små doser. Skuespillerne fabulerer og prater så løst omkring tematikken i tekstene at jeg synes tekstene går i oppløsning. Det er som vi bare er på en snarvisitt hos Machiavelli. For aller mest spilles det kul og vakker musikk av Nilsson og Kjetland Rabben, publikum får lov til å plante litt, og det brukes usedvanlig mye tid på prat om brevduer og andre typer duer, jakt på duer og avsending av duer. Før forestillingens pause har det egentlig ikke skjedd noe som helst.

Det tar seg litt opp når skuespillerne sender biter av Machiavellis tekst til de norske politikerne, selvfølgelig med brevdue. Men det egentlige høydepunktet kommer ikke før til slutt, når politikerne svarer på brevdueposten på e-post og i videobrev. Alle relaterer de sin egen partipolitikk til Machiavellis tekster, og det gir tekstene et etterlengtet liv og en egentlig aktualitet. Politikerne skulle sånn sett fått mer plass og taletid.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Blinkskuddet er likevel statsminister Erna Solberg som egentlig ikke svarer i det hele tatt. Fra henne kommer kun et skriftlig, men dog hyggelig lite tvi tvi til gjengen som lager forestilling om Machiavelli. Om svaret er regissert, vites ei, men jeg håper det ikke er det, for lenger fra den handlende, aggressive makten som Machiavellis tekst bejubler, kommer vi i grunn ikke enn med en statsministers pludring med kunstnerne. Dette er forestillingens innertier som virkelig setter dens øvrige politiske engasjement i relieff.

Veien mot innertieren er imidlertid unødig lang, selv om den er en ganske fin estetisk opplevelse i toner og planter. Så å se denne forestillingen er som å få en ganske fin og litt for stor gaveeske med en bitteliten presang inni.

Les også: Et sendebud for Machiavelli