En sint hvit mann krysser sine ord

Klimaet er kanskje ikke det beste for å skrive en bok som heter «Nazi Jihad». Men det stopper ikke poet, forfatter og black metal-musiker Cornelius Jakhelln (33).

– «Nazi Jihad» er mer relevant enn noensinne. Det er en bok som må skrives ferdig, erklærer Jakhelln. Mens han holder på med den neste, utga han to bøker denne uka: Diktsamlingen «Kosmopolis» og essaysamlingen «Raseri», som han karakteriserer som forskjellige uttrykk for samme personlige vandring. De nye, gamle og omarbeidede tekstene i «Raseri: En hvitings forsøk på selvbiosofi» er en strøm av utfall, innfall og motsigelser rundt temaer som fascisme, terror og kunst, mange av tekstene knyttet opp til 22. juli. Forfatteren problematiserer konstant sine egne synspunkter, debatterer med seg selv eller med bokas redaktør, og lar ingen argumenter være uprøvd. Han forteller blant annet om ungdomsromanen «Nazi Jihad», som skulle vært utgitt i vår, men som ikke ble ferdig i tide. Boka handler om to unge gutter som planlegger en terrorhandling i Oslo. Da Anders Behring Breivik sprengte høyblokka i lufta og henrettet 69 mennesker på Utøya, ble tematikken ubehagelig nærgående for Jakhelln.

– Manuset til «Nazi Jihad» hadde gått fram og tilbake mellom forlag og forfatter en stund allerede. Hovedpersonen er en hvit, ung gutt som blir infisert av terrorviruset. Det var ubehagelig å se at han minnet om Anders Behring Breivik. Likheten er umulig å ikke se, sier Jakhelln.

Etter 22. juli skrev han et omstridt blogginnlegg, senere trykt som kronikk i Fædrelandsvennen og Morgenbladet, der han ga uttrykk for at han skjønte sinnet som lå bak Breiviks terrorhandling.

– Grunnen til at jeg har uttalt meg så ettertrykkelig etter 22. juli er at jeg arbeidet med å utvikle terroristkarakteren i «Nazi Jihad», og tenkte: Hva er det han ser? Hva er det han vil utrette? Derfor kan jeg si at jeg kan forstå dette tankesettet. Mitt utgangspunkt er at jeg er kunster. Jeg ytrer meg i politiske sammenhenger stort sett som resultat av det.

Drepte som Sturmgeist

Utgangspunktet for arbeidet med «Raseri» var sjokket ved at en finsk skoleelev i 2007 skjøt og drepte åtte personer på skolen sin, og brukte aliaset Sturmgeist på nettet. Sturm­geist er ett av Jakhellns kunstnernavn, som han bruker både på plater og i litterær sammenheng. Etter massakren ville et finsk TV-team lage en dokumentar om mannen bak Sturmgeist. Jakhelln sa ja, men opplevde det etter hvert som en invasjon av sitt privatliv. Det ga støtet til en større selvransakelse, som var i ferd med å nå slutten da Anders Behring Breivik utførte sin terroraksjon 22. juli. Etter det var det mange, og ikke bare forfattere, som kastet og skrev om tekster, innlegg, manus og romaner. Men Jakhelln trekker fram istedenfor å holde tilbake.

– Det er en tendens i norsk offentlighet til at drittsekker dummer seg ut og legger seg flate etterpå. Det er en feig måte å gjøre det på. Folk må stå for det de sier. Dette gjelder spesielt Fremskrittspartiet, og Per Sandbergs hjerterå utsagn fra Stortingets talerstol om at Arbeiderpartiet har inntatt offerrollen etter 22. juli. Det støter mot all min anstendighet. For å være litt moralist. Og det er vel den sørlandske moralisten i meg som ligger til grunn for denne boka. Selv om boka er full av hat mot selvgode moralister, sier Jakhelln, karakteristisk selvmotsigende.

Høyreekstrem blogg

I «Raseri» gjengir han tekstene på den engelskspråklige bloggen han skrev som filosofistudent i Paris 2004–2006.

– I bloggene framstår forfatterpersonen fremmedfiendtlig og høyreekstrem. Står du for det?

– Fremmedfiendtlig og høyreekstrem er dine ord. Bloggen ble skrevet av en ung mann som oppsøkte og levde i det flerkulturelle, men som fikk store vansker med å forholde seg til det. Jeg står for alt jeg har skrevet. Men jeg står ikke nødvendigvis ved det. Jeg nekter ikke for det jeg har skrevet. Jeg utgir det jo, poengterer Jakhelln.

– Og jeg er fullt ut villig til å diskutere om jeg tar feil. «Raseri» er ikke en bok fra noen som har kastet seg rundt etter 22. juli, det er en bok som har vært i siget i tre år, med tekster helt fra 12 år tilbake. Bloggtekstene er skrevet av en ung mann som kom til Paris i god tro, og ikke tålte slaget han fikk i trynet. Han opplever et tap av trygghet. En mangel på trygghet vi opplever i Norge i dag også. Staten er ikke i stand til å garantere sikkerheten til sine borgere. Det må være lov å si fra om det. Men jeg fikk en fysisk reaksjon da jeg leste disse tekstene igjen. Jeg ble til dels kvalm, forteller Jakhelln.

Han er også kjent og omstridt for sin omgang med totalitær symbolikk, i både bøker, film og ikonografi. Han bor i Berlin, der han nå har startet det han kaller en kunstmilits: «Art Militia/3rd Regiment Berlin», en kunstnergruppe med militaristisk organisering. Han er blitt beskyldt for å lefle med totalitær estetikk og lage «nazikitsch», en debatt han selv tar opp i boka. Kan man bruke totalitær estetikk fritt, løsrevet fra den totalitære politikken som skapte den?

– Jeg gjør det, svarer Jakhelln.

– Fordi alternativet er avmakt og usynlighet. Noen spør om jeg gjør dette for å provosere. Jeg svarer ved å snu på det: For meg, en nordmann som er oppdratt og utdannet til å bedrive kritisk tenkning, er det en provokasjon å bevege meg i et samfunn som blir stadig mer åndsfattig, der lavkarbo og flatskjermer er konger. Det er åndelig barbari.

– For å bevege meg i dette samfunnet, må jeg kommunisere med harde virkemidler, så budskapet når fram. Totalitære uttrykk virker sterkt. Derfor blir de tatt i bruk av subkulturer. På de tidlige Sturmgeist-platene gjorde jeg dette med med et glimt i øyet som blir stadig vanskeligere å se med tida, sier Jakhelln.

DDR-våpen

På jakkeslaget sitt bærer han et merke med statsvåpenet til DDR, et diktatur som undertrykket sine borgere og skjøt på dem som prøvde å flykte.

– Går du med dette for å være humoristisk?

– Nei, fordi jeg bor i det tidligere Øst-Berlin. Og jeg synes det er et vakkert symbol. Det er en hammer, og en passer. Det symboliserer arbeid og planlegging. Det er dit jeg er kommet, den konklusjonen jeg har kommet til. Jeg begynner å se skjønnheten i arbeidets estetikk.

«Kort sagt, uten ironi: Jeg står klar med spaden. Jeg vil være med på å bygge landet», konkluderer han i «Raseri», og skriver at boka kan betraktes som «et forsøk på å gå inn i Det nye Norge».

– Selv om jeg har jobbet med destruktive temaer og lagd musikk med destruktivt innhold, mener jeg likevel at jeg alltid har vært byggende. Under satiren og Sturmgeists totalitære gevanter ligger det en kritisk stemme.

– I bokens forord stiller jeg spørsmålet om jeg har vært på bærtur i ti år. Spørsmålet er mer enn bare retorisk. Det er en åpning for diskusjon. Noe annet vil være en autoritær tankegang, at avsenderen har rett og at mottakeren tar feil. Den tankegangen er det for mye av allerede i norsk offentlighet, mener Jakhelln.

– Jeg finner det vanskelig å snakke med dem som er verdensmestre i å ikke korrigere seg selv, og jeg frykter et sosialdemokrati som antar totalitære former. De første dagene etter 22. juli opplevde jeg at det ble gjort gjentatte forsøk på å stramme inn ytringsfriheten. Etter 22. juli er vernet av kunstens frihet og ytringsfriheten viktigere enn noen gang.