4
BALLETT
«Onegin»
Av John Cranko
Med: Yolanda Correa, Jason Reilly, Natasha Dale, Douwe Dekkers, Caroline Roca, Gro Gudim samt dansere fra Nasjonalballetten
Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett
I balletten «Onegin» basert på Alexander Pusjkins roman med samme navn fra 1833, berøres kjærlighetens mange ups and downs. Det skal godt gjøres ikke å kjenne seg igjen i ungjenta Tatjanas umulige forelskelse i dandyen Onegin, og siden hans umulige forelskelse i henne, om man nå er tjue, førti eller seksti år. Ok, så opplever de fleste av oss kanskje ikke så mange sosietetsball og dueller med pistol, men mange har opplevd at kjærligheten kan by på smertefulle erfaringer; å bli avvist, at den man elsker viser seg å være en annen enn man tror, at amors piler ikke treffer de involverte samtidig. Alt dette forteller «Onegin» om, når Nasjonalballetten på nytt setter opp John Crankos klassiske koreografi fra 1965.
Dessverre er denne produksjonen preget av et misforhold mellom scenografien og det som foregår på scenen, da særlig i de to første av de tre aktene. Den scenografiske løsningen, som på sitt gammeldagse vis består av malte kulisser som viser trær og hus, speil og draperier, minner om bilder vi kan finne i eldre barnebøker av f. eks Beatrix Potter. Omgivelsene får tankene mer over på eventyrballetter enn på russisk tragedie. Elementene i scenografien er dessuten overdimensjonerte, og det er uklart hva dette skal kunne tilføre historien.
Danserne ser merkelig små ut, og dette er jo ingen historie fra Lilleputtland heller. Siden både koreografi og musikk ikke er på sitt mest intense i de to første aktene, klarer de ikke å matche det overdimensjonerte visuelle uttrykket, som rett og slett kommer i veien for selve fortellingen. I den siste akten glemmer man heldigvis det scenografiske når Onegin og Tatjana har sin siste hjerteskjærende duett og operaorkesteret spiller som om det sto om livet. Duetten er fantastisk og en etterlengtet avslutning på denne ellers helt greie oppsetningen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I romanen er det Onegin som er hovedpersonen, men i balletten er det Tatjana. I tråd med klassisk ballettradisjon er det altså ballerinaens forestilling, og Nasjonalballetten har definitivt noen uovertrufne ballerinaer, blant andre Yolanda Correa, som danset Tatjana på premieren. Correa har imponert flere ganger tidligere i oppsetninger som «Manon» og «Don Quixote», og utenlandske kritikere tar turen til Operaen for å se nettopp henne på scenen.
I «Onegin» ser vi igjen hvordan Correa har evnen til å gjøre hvert steg til noe spesielt. Om det er de store kastene eller de små trinnene, så får de hennes hele og fulle oppmerksomhet, og i duetten med Onegin i første akt tar Correa nesten luven fra sin partner fra Stuttgartballetten, Jason Reilly. Det virker feil at vi fascineres mest av Tatjana her, for på dette stadiet i historien vil vi jo forstå hva det er ved Onegin som er så vakkert og fascinerende. Vi vil forstå og se ham med Tatjanas øyne, men det får vi ikke riktig muligheten til her. Heldigvis er Correa og Reilly totalt på bølgelengde, ikke minst i intensitet og pasjon, i sin siste avsluttende duett, hvor de viser det enhver som ser klassisk ballett ønsker å se: Dans som får alt annet til å opphøre når den foregår.
John Crankos «Onegin» har blant annet gått 15 år ved Royal Ballet i London. Ved Den Norske Opera og Ballett har den også blitt tatt opp igjen flere ganger, slik som nå. Allikevel, når man ser den i lys av hva som har skjedd innen den klassiske ballettens fortellerkunst, så er det andre forestillinger som har mestret det narrative bedre enn denne. Et ganske nytt og skinnende eksempel er Liam Scarletts «Carmen» som forteller så godt at man tror man har sett en film. «Onegin» oppleves noe foreldet både i koreografien og ikke minst i det øvrige visuelle uttrykket sammenlignet med «Carmen». Men den har fortsatt sine små og store øyeblikk.