Kåre Kivijärvis «Selvportrett, Øst-Grønland» (1966) er typisk for hans grovkornede og ukunstlede stil. Han går tett på sine motiver, og har en egen sans for å skape dramatikk i hverdagslige motiver. Utstillingen på Henie Onstad kunstsenter viser et engasjerende og sterkt kunstnerskap med avgjørende betydning for utvikling av norsk fotokunst.

En pionér i ordets rette forstand

Fotografiet preger hovedstaden for tiden, med flere interessante utstillinger. Men ingen har preget den norske fotokunsten mer enn Kåre Kivijiärvi. Han er den virkelige pionéren.

 

KUNST

«Kåre Kivijärvi – kamerakunstneren»

Henie Onstad kunstsenter

Til 4. februar 2018

HØVIKODDEN/OSLO (Dagsavisen): Flere av Kåre Kivijärvis bilder hører til blant ikonene i norsk kunsthistorie. Han var fotojournalisten med et så sterkt billedsyn at han bare måtte bli kunstner. Da han i 1971 satte en milepæl og ble den første fotografen som ble antatt på Høstutstillingen, la han de første, kunstneriske brosteinene på den veien som fører dagens unge fotokunstnere ut i verden. Når han nå vises i full bredde på Henie Onstad kunstsenter skjønner vi hvor dagens internasjonale interesse for ung, norsk fotokunst kommer fra. Hvilket nivå de er på kan du se i Blomqvist og QB galleris utstilling «Lucia».

Du trenger ikke være spesielt observant for å se at det er veldig store forskjeller mellom utstillingene. «Lucia» består i all hovedsak av fargefotografier, og dagens fotokunstnere har et vesentlig annerledes estetisk språk enn det Kåre Kivijärvi utviklet. Han var, på sin side, en formsterk eksperimentator som utnyttet sort-hvitt-fotografiets muligheter til det ypperste. Han avslørte tidlig en utpreget følsomhet for hvordan et bilde skal og kan komponeres, og det er mange eksempler i hans kunstnerskap der han tøyer grensene for hva som er mulig å plassere innenfor billedflaten. Se bare på bildet av «Solon med torsk» eller «Min brors hus» (begge 1965). Her fyller han billedrommet på en måte som nesten sprenger formatet.

Les også: Møllers metode

Denne bevisstheten om fotografiets særegne billed- og komposisjonsmessige styrke gjør Kåre Kivijärvi (1938–1991) til en kunstner med en helt spesiell og tydelig stemme. I dag er han mest kjent for sine vare portretter og sterke bilder fra fiskeriet. Men når jeg ser på det ene av de tre bildene han fikk antatt på Høstutstillingen i 1971 blir jeg forbauset over hvor tett dette bildet ligger opp til dagens dominerende estetikk slik den presenteres i «Lucia».

Bildet fra Høstutstillingen er hentet fra en serie kalt «Fra vandringer». Det de viser på Henie Onstad er et enkelt utsnitt av naturen, tett komponert og mørkt kopiert. Sett isolert fra resten av serien (som totalt består av 20 bilder hvorav tre ble vist på Høstutstillingen) står det som et veldig nåtidig motiv. I 1971 må det ha vært veldig spesielt. Jeg antar at de to andre bildene var mer «imøtekommende» og fortellende. Når vi i tillegg vet at serien ble fotografert ti år før, i 1961, da Kivijärvi så vidt var ferdig med fotoutdanningen i Tyskland, får vi åpnet øynene for hvor nyskapende han faktisk var.

Men det var altså fotojournalistikken som ble Kåre Kivijärvis inngang til fotokunsten. På 1960-tallet nærmest tapetserte han enkelte aviser og billedblader, som Aktuell, Finnmark Dagblad, Magasinet for alle, Nå og ikke minst Viikosanomat, helgemagasinet til den finske storavisen Helsingin Sanomat. Til og med Bonytt fikk han prege forsiden til. Men da han forsøkte seg på det amerikanske, nå legendariske billedbladet Life ble det et vennlig, men bestemt avslag.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gjennomgående for bildeseriene er en interesse for å skildre (daglig-)livet i nord. Han evner å skape dramatikk i det hverdagslige, og han har et skarpt blikk for det uvanlige i det ordinære. I årene 1959–1962 dokumenterte han trålerfisket for Findus (opprinnelig svensk, nå internasjonalt produksjonsselskap for dypfryst fisk). De 31 bildene prydet selskapets kontor i Hammerfest, men da Findus ble solgt til utlandet i 2015 donerte selskapet bildene til kommunen som viste dem i Grenselandmuseet i fjor. Dette er første gang hele serien vises utenfor Hammerfest. En annen serie som sjelden vises, bortsett fra i Sametinget der den henger fast, er bildene av den lille folkegruppen Skoltesamene.

Kåre Kivijärvi mente selv at bare fire av Findus-motivene kunne regnes som kunst. Det er et tegn på hans teft at det mest kjente bildet, «Trålergaster, Svalbardbanken» (1959), var beskåret som portrett i serien hos Findus, mens det i Henie Onstads samling har horisontalt format og dermed også en sterkere, kunstnerisk nerve. Det er i denne sammenheng verdt å bemerke at Henie Onstad har valgt kun å forholde seg til kopier som ble laget i fotografens egen levetid. De mange reportasjemessige fargebildene av høyst variabel kvalitet, som ble vist på en stor utstilling i Oslo i fjor, er her kun vist i et lite antall i dokumentasjonsavdelingen. Den er ellers interessant med filmer, utstillingskataloger og flerfoldige oppslag fra ulike reportasjemagasiner.

Som fotojournalist kan det virke som han hadde like mange oppdrag i Finland som i Norge, og forholdet til Finland fikk avgjørende betydning på flere måter. Kåre Kivijärvi var kven, en folkegruppe med røtter i Finland som er spredd over Nordkalotten. Bestemoren var læstadianer, en meget strengt religiøs, luthersk kristen trosretning. Selv om kvenene kan spores tilbake til Vikingtiden, var Kivijärvis familie offer for den nådeløse fornorskingspolitikken som opphørte først på 1980-tallet. Det skapte atskillig oppstyr da kvensk språk ble kalt finsk i et Stortingsvedtak i 1936. Familienavnet ble fornorsket til Kivijervi, og han brukte dette navnet da han signerte bildene til sin første kunstutstilling i Hammerfest i 1959. Da han reiste til Finland bestemte han seg for å forandre navnet til Kivijärvi.

Det var vennskapet med et finsk ektepar, Elsa og Matti Saanio, som gjorde at Kåre Kivijärvi lærte å bli kunstner. Hun jobbet med tekstil, han med maleri. Kåre kalte datteren Anniken sin lillesøster, og serien med bilder av familien inneholder noen av de vareste portrettene i norsk fotokunst. Forholdet var så tett at Kivijärvi inspirerte Matti til å starte med fotografi, og han ble senere Finlands første professor i fotografi.

Etter å ha besøkt dem sommeren 1959 dro han til Tyskland for å studere fotografi hos Otto Steinert i Saarbrücken. Mens Kivijärvi var der ble Steinert kalt som professor til Folkwangschule i Essen, og studenten fulgte med. Steinert var lege og autodidakt som fotograf, men han hadde en bildeforståelse som inspirerte unge fotografspirer. Han bygde også opp en fotosamling i Essen slik at Museum Folkwang i dag regnes som ett av Europas, om ikke verdens, absolutt beste museer for fotografi. Av Steinert lærte Kivijärvi blant annet å gå tett på motivene og en sterkt eksperimentell mørkeromsteknikk. I dag, når alt skjer digitalt med ekstremt høy oppløsning, er Kivijärvis grovkornede bilder en effekt som må skapes på kunstig vis, med filter. Ett av særtrekkene ved Kivijärvis bilder er de grove kornene, slik vi for eksempel ser det i «Julaften, Malaga». Det er resultatet av at han så motiver i detaljer av større bilder, og her er motivet bare er en liten del av negativet.

Les også: Facebook snur om det omstridte bilde

Utstillingen på Henie Onstad vises i Sal Haaken. Den er klart todelt, med dokumentasjonsavdelingen oppe og fotokunsten nede i salen. Den er ikke til å kjenne igjen fordi den er delt opp med fire lange, frittstående vegger. I tillegg er lyset dempet, og dette skaper en utmerket konsentrasjon rundt bildene. Det var Henie Onstad kunstsenters andre direktør, nylig avdøde Per Hovdenak, som brakte Kåre Kivijärvi ut i offentligheten. En separatutstilling i 1985 ga ham den statusen han fortjente, og en ny utstilling i 1989 bidro ytterligere til å befeste fotografens posisjon. At han nå igjen, drøye 25 år etter hans død, vies oppmerksomhet er bra for alle som er kommet til etterpå. For oss andre blir det et veldig hyggelig gjensyn. Og den beste Kåre Kivijärvi-utstillingen til nå.

Les også: Per Heimly: Fra lappjævel til stolt same