Kultur
En pest og en glede
«Terminus» er en del av en historisk trippelsatsing på norsk opera. Den viser potensialet i det å tenke nytt og tverrfaglig rundt en tverr kunstform.
Eli Kristin Hanssveen spiller Lola i den nye norske operaen «Terminus», her sammen med Magnus Staveland i oppsetningen som turnerer Oslo, Bergen og Trondheim.
Erik Berg
Det går lang tid mellom hver gang vi får sjansen til å overvære en norsk urpremiere på en opera. Og tematikken «Terminus» bringer til torgs er like sjelden kost på en operascene. En pestsyk og døddrukken hjemløs våkner lik en annen Jeppe i en seng med silkelakener, med stelte sår, rik tilgang på sin gode venninne Chardonnay og med egen influenserkonto på sosiale medier. Pandemi og krisetid har sjelden blitt framstilt så rått, i teksten og spillet i det minste.
Som oftest er nyskapninger på operafeltet knyttet til regimessige grep og sceniske løsninger for å gi godt etablerte og «støvete» operaer fornyet relevans innenfor en litt standhaftig kunstform. Men her får vi hele tre nyskrevne norske kammeroperaer på rappen, to av dem med premiere nå i vår. Det røsker godt opp i et ellers nokså forutsigbart repertoar. «Terminus» etterfølger «Føniks» i samarbeidet mellom institusjonene Den Norske Opera & Ballett, Bergen Nasjonale Opera og Trondheim Symfoniorkester & Opera, om å utvikle tre nye verk ved å tenke utenfor boksen. Resultatet er at forfattere og teaterkunstnere inntar musikkteatret.
Trondheim hyret Lisa Lie og Stian Westerhus til sin «Føniks», riktignok med premiere i Bjørvika i Oslo, mens det er Den Norske Opera selv som har skrevet under på produksjonen av «Terminus».
