Bøker

En mors beretning

Minnet er upålitelig. I Vendela Vidas nye roman opplever en voksen enke og mor gapet mellom det hun husker og det hun opplever.

- Jeg har skrevet en roman om minne og sannhet, sier Vendela Vida til Dagsavisen.

Den amerikanske forfatteren er aktuell med sin tredje roman, den andre på norsk, med tittelen «De elskende». I kveld intervjues hun av Linn Ullmann på Litteraturhuset i Oslo.

- Per definisjon endrer minnet på ting. Noen opplevelser skjønnmaler vi i etterkant, andre føles lettere på avstand enn da det sto på. Sorg falmer jo over tid. Jeg leste en psykiatrisk forsker som sa at når vi husker glede og tristhet, så endres følelsene våre bare til en viss grad i nåtid. Men når vi minnes noe flaut, gjenskapes flauheten faktisk i kroppen, rent fysisk. Det er interessant at kroppen husker skam mer enn noe annet.

Enke på tur

Hovedpersonen i «De elskende» er Yvonne. Hun er i femtiårene og har mistet mannen i en bilulykke. Mor til voksne tvillinger, en ung mann og en ung kvinne, og lærer med sommerpermisjon. Det er to år siden hun ble enke, og sorgen er i ferd med å falme. Derfor føler hun seg sterk nok til å oppsøke det lille stedet i Tyrkia der hun og mannen var på bryllupsreise for noen-og-tjue år siden.

Det blir en annerledes tur enn hun hadde ventet.

- På over tjue år har stedet forfalt en del. I kombinasjon med Yvonnes rosenrøde minner, blir kontrasten stor mellom det hun husker og det hun kommer til, sier Vida.

Feilet mor

Mye om boka kretser rundt Yvonnes forhold til datteren, som gjennom tenårene hadde et rusproblem, og fremdeles volder moren mye hodebry, mye skam.

- Det er tøft å ha et barn man ikke kan være ordentlig stolt av. Sannsynligvis enda tøffere for mødre enn fedre. Fremdeles er det liksom morens ansvar mer enn farens at det går bra med ungene. Hvis ikke, har hun på en eller annen måte feilet. Barn blir liksom sett som forlengelser av foreldrene. Samtidig er de jo ikke det i det hele tatt. Den dobbeltforventningen der interesserer meg.

Foreldre og barn

For en vordende tobarnsmor kom det naturlig å skrive om en mor.

- Jeg hadde ett barn, og gikk gravid med det andre. Kanskje var det derfor. Sønnen min ble født samtidig som boka ble skrevet helt ferdig. Jeg satt der med den perfekte nyfødte i armene, og tenkte på hvor skummelt det er med alt som kan gå galt. Hvor mye kan man egentlig styre? I amerikanske Dr. Spocks klassiske babybok lyder første setning «du vet mer enn du tror du vet». Det er interessant. Hvor godt kjenner man barna sine? Og hvem sin feil er det om barna trår feil? Man kan ha de beste intensjoner, og så går det litt over stokk og stein likevel.

Eller de skikker seg til slutt. Da er det ikke så lett å endre på en oppfatning som har satt seg:

- Datteren har forandret seg, uten at Yvonne har fått det ordentlig med seg. Hun holder fast ved sin fortelling om hvordan ting er. Slik er vi. Vi trenger fortellinger for å skape orden i verden. Og vi trenger andres fortellinger som støtte og korrektiv til våre egne.

Kjedelig lykke

Fortellingene trenger ikke komme fra det virkelige liv. Litteraturen holder også. Selv om litteraturen ofte er mer konfliktfylt enn vi ønsker at livet skal være.

- Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en roman om et virkelig lykkelig ektepar. Men etter tjue sider holdt jeg på å dø av kjedsomhet. Man trenger en konflikt i en roman. Uten det er det ingen historie der. På en måte er jo bøker en slags advarende moralfortellinger. Man kan lære av feilene romanfigurene gjør, framfor å gjøre dem selv.

Kurerer ensomhet

Da må romanfiguren ligne leseren på ett eller annet punkt. Men helst ikke i geografisk plassering, mener Vida:

- Jeg liker ikke å lese bøker fra California, der jeg bor. I min første roman skrev jeg kanskje ti sider fra San Fransisco, men ellers har jeg holdt meg langt borte. I Sameland og nå Tyrkia. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg mener at litteraturens hovedmål er å frakte meg langt bort. For meg er hovedpoenget med å lese å vite at jeg ikke er alene. Det er klart man må føle et bånd til den man leser om, men for meg er ikke det geografiske båndet så interessant. Jeg bryr meg mer om følelsesmessig identifikasjon, for eksempel om karakteren har en eller annen feil jeg kjenner meg igjen i. Jeg tror det er derfor jeg skriver også, for å oppnå kontakt med folk. Om man når kun en eneste leser, er det vellykket.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen