Kultur

En melankolsk fest mot undergangen: Teateranmeldelse «Kirsebærhagen»

Den svarte humoren pipler fram som små perler av russisk kaviar fra «Kirsebærhagen»s knugende mørke på Det Norske Teatret.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Kirsebærhagen»

Av Anton Tsjekhov

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med: Gjertrud Jynge, Ola G. Furuseth, Eili Harboe, Kjersti Dalseide, Geir Kvarme, m.fl.

Det Norske Teatret

Så distansert har du neppe sett «Kirsebærhagen» før, knapt Tsjekhov heller. Det Norske Teatrets ambisiøse tolkning i regi av Johannes Holmen Dahl gir oss en kraftig beskåret «Kirsebærhagen» når det gjelder konvensjonelle virkemidler, men det blomstrer likevel bittert og godt selv om vekstforholdene er magre.

Et godt ensemble løfter i flokk og får vektlagt eviggrønn tematikk i det langt over hundre år gamle stykket, som var det siste Tsjekhov skrev før han døde av tuberkulose i 1904, bare 44 år gammel. Han skrev det som en komedie over aristokratiets manglende evne til å omstille seg de skiftende tidene, og enn så «vakre» denne privilegerte eliten var hadde de ingen funksjon tilbake som rettferdiggjorde deres eksistens. I «Kirsebærhagen» blomstrer den døende greina for siste gang, men avleggerne, de nyrike som utøver makten under helt andre forutsetninger, kan man lett skimte den dag i dag, og ikke bare i Russland.

Les intervju med Gjertrud Jynge: – Det er viktig å våge å fortelle en annen historie enn at vi er gode

Det starter i et moldsvart Russland. Den store, tomme og svarte teaterscenen ligger som en ruin i en skitten tåkedis opplyst ovenfra. Godseierenken Ljubov «Ljoba» Andrejevna Ranevskaja returnerer fra Paris sammen med den 17 år gamle datteren Anja og sin tåkefyrste av en bror, Leonid. Hun kommer hjem til et familiegods på konkursens rand, noe Jermolaj Lopakhin vet å fortelle de hjemkomne. Den tidligere bonden har slått seg opp som forretningsmann og er en svært klassebevisst sønn av en livegen.

Nå går han rundt i en grønn velurdress og vil «slakte» kirsebærhagen og selge tomtene unna bitvis. Ane Ledang Aasheims kostymer understreker det komiske i et persongalleri som strekker seg fra det «stygge» til siste mote fra Paris, hele tiden med den russiske smaken som retningsgiver. Som når Gjertrud Jynges Ljoba blir tidenes feterte diva når hun i andre akt synger seg langt inn i lengselens forgylte irrganger, men hun kommer seg aldri ut av dem igjen for å respondere på Lopakhins utilslørte og truende invitasjon.

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Gjertrud Jynge (til venstre) og Eili Harboe i «Kirsebærhagen». Foto: Erika Hebbert

Ljoba og broren fortrenger realitetene som presser seg fram rundt den varslede tvangsauksjonen. De sitter fast i de gamle forestillingene om adelen som noe urørlig, og kirsebærhagen som et like dekadent monument over bedre tider som hun selv er. Dessuten var det her den lille sønnen hennes døde, i en drukningsulykke. Gjertrud Jynge spille Ljoba med en kraft som i særlig grad gjør seg gjeldende i tredje og fjerde akt, i det som først fortoner seg som en melankolsk fest mot verdens undergang før den russiske vinteren for alvor fester grepet. Før pausen er stykket i langt større grad uforløst, tidvis langstrakt seigt, som om ideen om utførelse har festet seg uten at man helt har knekt koden på hvordan bitre stikk av humor skal vektes mot det skjebnesvangre og tragiske når den monumentale undergangsstemningen brer seg.

Les også: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

Anton Tsjekhovs opprinnelige vekt på distanse i «Kirsebærhagen», det være seg mellom de ulike aktørene eller til virkeligheten utenfor det landlige godset, med den store og kjente kirsebærhagen, er forsterket i denne oppsetningen. Samspillet mellom de ulike figurene er nesten opphevet, samhandlingene likeså. Tilbake står ordene og setningene, og skuespillerne henvender seg til publikum i langt større grad enn til hverandre. Fortellerteatret er aldri langt unna når vekten av ordene bestemmer stykkets temperatur, valør og flyt, men i første halvdel famler den symboltunge dialogen etter feste.

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Når det er sagt skal det ikke underslås at det distanserte i vektleggingen av stemninger på mange måter er selve drivkraften i Johannes Holmen Dahls oppsetning. Igjen skreller han unna selvfølgeligheter og pjatt, han slår ned den fjerde veggen og ber oss som publikum se skuespillerne i hvitøyet mens de umerkelig leder oss inn i et mørke der personlighet og karakter – og ikke minst bristen på sistnevnte – settes i perspektiv. I «Kirsebærhagen» blir figurene nådeløst plassert som brikker i et større spill. Og det er opp til oss å tolke et spill der godset er det eneste faste holdepunktet for de fleste.

Disse menneskene har liten omsorg for hverandre, snarere er de drevet av sjalusi og skuffelser, vammel forelskelse, latent sadisme og det som enkelt kan kalles moralsk fraskrivelse. I et stort og godt sammensatt ensemble utmerker Kjersti Dalseide seg som Ljobas ulykkelige adoptivdatter Varja og Eivin Nilsen Salthe er drivende god som den listig innfule Lopakhin, en historisk oligark som når han tar hevn over århundrer med slaveåk ikke engang greier å kjøpe ekte champagne for å feire triumfen.

Ola G. Furuseth bærer store deler av første akt i rollen som Leonid. Og Per Jansen som Firs gir både stykket og publikum nådestøtet. I randsonen mangler det ikke på fin tilstedeværelse fra både Eili Harboe som Anja og Kyrre Hellum som den evige student Pjeta, men i likhet med flere av de andre får de lite å spille på ettersom stykkets tradisjonelle kammerspill pulveriseres under Dahls fortellergrep. Den knugende katastrofen de alle merkes av når livet de kjenner brått ikke er mer, blir for antydende. Innimellom er det som om scenebildet i seg selv blir en vel så stor magnet som skuespillerne og ordene som framføres.

Les også: Denne forestillingen er lett å elske: Anmeldelse: «Reform 97»

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Fra  «Kirsebærhagen». Foto: Erika Hebbert

Så fyller da også scenograf Nia Damerell og lysdesigner Eivind Myren den gedigne svarte sceneboksen med en inderlig skog av lysranker, en imponerende babylonsk hengende hage av lyspærer og lyskilder som øker og avtar i styrke og som skifter farge i tråd med den trykkende stemningen. Sistnevnte defineres også til de grader av musikken, som i «Kirsebærhagen» er en aktør i seg selv, fra det tradisjonelle russiske og 60-tallsentertainere som Jan Frenkel til vår tids DJ Gojim.

Og du vet fra første innpust at klezmer-innslagene og de bastante jødiskrussiske folkesangene som kjærlighetsvalsen «Tumbalalaika» er i de beste hender når Nils Jansen blåser i så vel tre som messing, som en av tre musikere som løfter melankolien og kraftsødmen til nye høyder enten de sitter i tussmørket bak på scenen eller er i forgrunnen.

Dette er helt i tråd med Tsjekhovs gradvise belysninger av så vel aktører som tematikk, hvor Grzegorz Miszczyszyns akkordion blir stykkets ryggrad mens Michael Krumins gitar byr opp til apokalyptisk fest når det inviteres inn til gravæl over godset. Vel å merke uten at noen vet hvem som skal betale. Også det får tilfeldighetene ta seg av.