En lady med lik i lasten

Teater- og skjønnlitteraturen har gitt oss mange legendariske kvinneskikkelser. Noen er vanskeligere å like enn andre, men samtidig møter vi disse kvinnene igjen og igjen på scener rundt om i verden, så noe viktig må de ha å si oss, selv om handlingene deres ikke bare er forbilledlige. På Det Norske Teatret spilles denne vinteren «Lady Macbeth», fortellingen om en lidenskapelig overklassekvinne i 1800-tallets Russland som tar livet av dem som måtte komme i veien for henne. I Melanie Mederlinds regi har sceneversjonen av denne fortellingen blitt en vakker sammensmeltning av alle teatrets virkemidler, men fortellingen får ikke sin store forløsning før i aller siste scene.

«Lady Macbeth» handler om den fattige Katerina (Julie Moe Sandø) som gifter seg med kjøpmannen Sinovij Izmailov (Kyrre Hellum) og får et liv i rikdom og uendelig kjedsomhet. Når en kverndemning brister, blir ektemannen borte over lenge tid, og Katerina innleder et forhold til gårdsgutten Sergej (Leo Magnus de la Nuez). Forholdet blir oppdaget, og det skaper stor fortvilelse og desperasjon hos Katerina. De som står i veien for henne, må tas av dage, og Katerina handler kaldt og kalkulert, men ender selvsagt selv i fortapelse.

Forestillingen, som spilles på Det Norske Teatrets hovedscene, bygger på Nikolaj Leskovs fortelling «Lady Macbeth fra Mtsensk», som ble utgitt i 1865. Leskovs inspirasjon fra Shakespeare er åpenbar i fortellingens tittel, men fortellingens Katerina er ikke Shakespeares lady. Hun er derimot en karakter med noen lignende trekk som vi finner hos den kvinnelige hovedrollen i «Macbeth». I denne nye teateroppsetningen har Melanie Mederlind har latt seg inspirere av både Leskov og Shakespeare, samt av Alice Birchs manus til filmen «Lady Macbeth» fra 2016. Slik vil Mederlind løfte frem både kjønn-, klasse- og raseproblematikk, forteller hun i et intervju publisert på teatrets nettsider.