En kjærlighetshistorie seks fot under

– Ektemannen min gikk med døden i lomma hele tida. Det gjorde selvfølgelig jeg også, fordi han gjorde det. Jeg gikk med hans død i lomma. Da går man en halv centimeter over bakken en del år. Når skjer det? tenkte jeg hele tida. Den delen av kjærligheten som består av lekenhet, undersøkelse og frydefullhet, den kommer til å møte motstand, men ikke døden! Det forventer du ikke når du forelsker deg i noen. Men jeg valgte det, jeg ble til og med advart, forteller Terje Strømdahl.

Strømdahl er aktuell med stykket «Tyngde» under Ibsenfestivalen i Oslo, 18. og 19. september. Stykket er skrevet av Demian Vitanza, og kom til etter at deres naboskap ble til et vennskap. Strømdahl hadde akkurat mistet ektemannen, og Vitanza lyttet da Strømdahl ville fortelle. Flere år senere var Strømdahl moden for å flytte den samtalen over til scenekanten.

Les også: Monumentalt danseteater

Kollektiv kjærlighetshistorie

Forestillingen «Tyngde», som også er gitt ut i tekstform på Aschehoug denne høsten, handler om en ung jente og en voksen mann som lar stemmer fra det hinsidige snakke gjennom dem. Gjennom en ti år gammel jente får publikum høre om et kjærestepars mørke da de spontanaborterer og mister framtidsutsiktene sine med det samme. Like etter får publikum høre om et liv preget av utenforskap, sykdom og en stor kjærlighet. Fortellingen blir fortalt gjennom munnen på den gjenlevende ektemannen. Skuespilleren på scenen er Terje Strømdahl, og han forteller en kjærlighetshistorie som ofte er umiskjennelig lik hans egen.

– Hadde jeg følt at denne historien bare angikk meg, hadde jeg ikke turt å gjøre det. Min umiddelbare tanke var jo at historien som blir fortalt er så privat at noen ville tenke: «Nå må du holde opp, gå heller til psykologen din med dette!» Jeg måtte spørre: hvordan kan denne historien være noen andres historie? Hvis en luker bort sykdommen og lidenskapen min tidligere ektemann hadde for plantene, så sitter man igjen med en kjærlighetshistorie som hadde motstand. Den ligner på din historie og ligner på de 224 historiene som er å finne på amfiscenen på Nationaltheatret, sier Strømdahl.

Strømdahls tidligere ektemann var den siste etnisk norske som ble smittet av polio, og sykdommen bar han i kroppen hele livet. Han ble mobbet, men fant alltid trøst i plantenes rike. Sykdommen var likevel alltid med han, og dødens nærvær følger stykkets livslinje helt til teppet går ned.

– Kan kjærligheten bli syk av det?

– Ja, det er store muligheter for det. Sykdommen var en tredjepart i forholdet. Det var ikke en annen mann eller annen kvinne som jeg kunne si «fuck her» eller «fuck him» til! Jeg sa «fuck sykdommen!», og så streifet fingeren innom han som hadde den. Det gjorde vondt.

Ektemannen døde ikke av polio, men av svekkelsen polio gjorde på kroppen. Han hadde varslet Strømdahl om at det ville skje, at han ville dø først. Når det til slutt skjedde, opplevdes det som en lettelse.

– Det var en lettelse at den smerten han alltid bar på ble borte. Jeg har kanskje ingen rett, grovt sagt, til å savne. Jeg våger å si det. For hvis oppfyllelsen av et savn gjør at han kom tilbake, så hadde han sagt: «Har du ønsket meg tilbake? Hvorfor gjorde du det?! Her vil ikke jeg være.» Sånn sett var det en lettelse, sier Strømdahl.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Med navlestrengen i hånda

Da Vitanza skulle bearbeide historien til Strømdahl ble naturen rammeverket for hele stykket. En slags botanisk allegori på livet.

– Jeg var på et sted i livet der jeg hadde gjort mange kunstprosjekter som jeg opplevde som voldsomme, som handlet om krig for eksempel, og jeg ville skrive noe forsonende og trøstende. Relasjonen mellom Terje og ektemannen var preget av sykdommen, men det var også noe utrolig vakkert og ømt der. Det handler om å overskride det vanskelige, å finne fram til hverandre på tross av motstanden, sier Vitanza.

Vitanza brukte botanikken som rammeverk fordi han opplever at planteriket er et av våre viktigste tilholdssteder.

– I en tid som oppleves som skjør, med klimaendringer og menneskelig inngripen, er naturen et forsonende tilholdssted. Plantene har jo vært her mye lenger enn oss. Jeg fant dessuten masse interessant da jeg begynte å lese om planter. Som da evolusjonen brakte fram de første blomstene. De dominerte raskt planteriket. Hvorfor det? Fordi de fant opp en måte å snakke med verden rundt seg, insektene, fuglene. Det handler om den gode gamle blomsten og bien, at de må samarbeide, bli den andre. Blomsten som imiterer insektene, tar form som en bie, blir en bie. Og bien måtte bli en del av blomstens forplantningssystem. Det ene blir det andre, og denne evnen til å snakke med verden rundt, er blomstenes seier. Det er akkurat det som skjer på scenen. Vi forsøker å la ektemannen bli Terje, og Terje bli ektemannen, sier Vitanza.

– Men plantene brukte jo noen millioner år på denne evolusjonen, grubler Strømdahl.

– Så lang tid har ikke vi! Derfor går det an å tenke at dette får vi ikke til. Finnes det striper på våre kronblad som kan fortelle partneren vår hva vi skal ta vare på, hva vi skal hegne om? Vi kan også bli perfekte, men da tar noen millioner år, fortsetter Strømdahl og smiler.

Et annet bilde tegner seg i hodet på skuespilleren:

– Jeg ser for meg et bilde der alle løper rundt med navlestrengen i hånda som en plugg, i håp om at den kommer til å feste seg i noen andre. Hvis du får festa navlestrengen i noen tar du jo eierskap. Men det kan du ikke, den eneste som har fått til det er moren din. Vi prøver jo hele tida å komme under huden, inn i kroppene til hverandre, uten hell.

– Det vil alltid være en viss ensomhet i en relasjon, skyter Vitanza inn.

– Stykket handler om den sorgen ved å ikke være fullstendig forenet, selv om man forsøker.

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst (Dagsavisen+)

Ensomhetens tilfluktssted

Ideen om planteriket som stykkets rammeverk sprang ut fra en konkret historie. Strømdahls tidligere ektemanns kjærlighet til plantene.

– Naturen var en flukt for han. Han var utstøtt fra flokken, først fordi han var syk og gikk skeivt på grunn av polioen, og så fordi han var homse i et strengt kristent miljø. 24 timer i døgnet følte han at han ikke hørte hjemme noe sted. Men han fant nærhet i plantene.

– I teksten til Demian, som jeg har fått rett i magen, ser jeg at ektemannen min søkte den samme type kjærlighet hos meg. Men det var helt umulig for meg å gi den fullstendig til enhver tid, ingen mennesker klarer det.

– Det er som med planetene, det er krise hvis de kommer for nærme hverandre. Kanskje høres det ut som en katastrofe, at vi aldri kommer til å treffe hverandre, men for meg er det en utfordring og noe fint. Og så gjelder det å finne den som man ønsker å ha den utfordringen med. Og da heter det kanskje kjærlighet, sier Strømdahl.

Anmeldelse: Et latterlig kulturprosjekt (Dagsavisen+)