En helt ekstraordinær gentleman

«En ærespris er som en gravskrift på celluloid». Året er 2005, Sean Connery skal hedres med Det Europeiske Filmakademiets ærespris, og ler godt av sin egen galgenhumor. Det skulle gå ytterligere 15 år før gravskriften over en av våre aller største filmikoner skulle bli reell.

Sean Connery ble 90 år gammel. Han etterlater seg en fantastisk verden av drømmer og historier som strekker seg langt lengre enn agentrollen som for all ettertid skulle definere ham som skuespiller. Han ble den siste av de klassiske skuespillerne i sin generasjon som aldri snudde ryggen til sin egen fortid og opprinnelse.

En ettermiddag for 15 år siden møtte jeg Sean Connery på Tegel-flyplassen i Berlin. Han hadde gått med på å møte fire journalister selv om han «ikke hadde noe å fortelle». Tross alt hadde han da spilt inn sin aller siste film, «The League of Extraordinary Gentlemen», og reiste nødig fra pensjonisttilværelsen på Bahamas.

Les også: Lyst på et klassisk James Bond-minne? Da har du muligheten nå (hvis du har råd)

Sean Connery døde på Bahamas i helgen etter en tids sykdom, 90 år gammel. Her er skuespilleren som ble verdensberømt etter rollen som James Bond fotografert i 2012. Foto: Reuters/NTB.

Men nå skulle han motta pris, og «Big Tam», kallenavnet Thomas Sean Connery fikk som guttunge fordi han var overlegen i fotball, men også i taklinger utenfor banen, var på ingen måte i godt humør da han brummet innover gangene på den hustrige flyplassen som var sentral i James Bond-filmenes øst/vest-konflikter.

Han og Micheline Roquebrune, som giftet seg i 1975, hadde en lang flytur bak seg. Grå i håret, men med skarpe mørke øyenbryn og bart som en 70-tallshelt med rykende pistol, skutter han seg og starter intervjuet med å be om skotsk med vann, uten is. Ikke shaken, og selvsagt ikke stirred. Den varmer, øynene smalner blidt og han begynner å fortelle, om hvilken surrealistisk opplevelse det var å bli sendt til Jamaica for å spille inn «Dr. No» på et elendig budsjett, men med en regissør som kombinerte dødelig action med humor.

«Humoren er hemmeligheten bak Bond-suksessen», slår han fast, før han sukker over den stadig voksende kløften mellom filmkunstnerne og de som sitter på pengesekken. Han nyter Bahamas, og det å være skotsk, spille golf og bruke fotball til å mekle fred i Midtøsten. Og han har stor tro på «den nye guttungen», Daniel Craig, som da er påtenkt å følge i de fotsporene Connery var den første til å sette, som agent 007. I motsetning til mange av anekdotene om Connerys anstrengte forhold til sitt karrieremessige springbrett, var det en ydmyk, sjenerøs og humoristisk veteran som advarte om at man ikke skal tro alle historiene om han.

Les også: Plateanmeldelse Joni Mitchell: En skattekiste (+) 

Sean Connery vil alltid være selveste James Bond, med en hakket hvassere smoking enn sine etterfølgere, mer brutal og kontant i bevegelsene og mer farlig forførende. Ingen fikk 007-rollen til å se så lekende lett ut som Sean Connery, men knapt noen har jobbet hardere for å få fram det tilsynelatende likegyldige og nonsjalante i hans macho-humoristiske Bond-tolkning.

Nå er han den andre av James Bond-skuespillerne som må gi tapt. Den fire år eldre Roger Moore døde i 2017, men fortsatt vil verden kjekle om hvem som er den beste Bond-skuespilleren gjennom tidene. Det står som oftest mellom de to helt ulike skuespillerne. I dag er svaret utvilsom Sean Connery, som i tillegg skulle gjøre sine aller beste roller lenge etter at han la lisensen til å drepe i skuffen, og som i en alder av 69 år igjen ble kåret til den mest sexy mann i verden av Peoples Magazine.

Han var en mann av en annen tid, som først kunne takke fysikken for at han ble skuespiller. Så skal det sies at ikke alle av hans temperamentsfulle reaksjonsmønstre, særlig utenfor filmsettet som han brukte år på å beklage, var like prisverdige som de senere skuespillerprestasjonene hans som nyanserte mannsrollen.

Les også: Ikke innkjøpt – nå kan hun få Brageprisen

Lana Turner og Sean Connery spilte sammen i 1958 i «Another Time, Another Place». Foto: AP/NTB.

Thomas Connery ble født i 1930 i den fattige arbeiderbydelen Fountainbridge i Edinburgh. At han droppet ut av skolen helt som 13-åring for å være melkebud formet hans syn på Skottland, på klassesamfunnet og på overbevisningen om at de måtte løsrive seg fra England. Han sto hele livet hardnakket på at han ikke ville flytte tilbake før Skottland ble selvstendig. «Storbritannia er ikke forent så lenge det ikke finnes likhet», kunne han fortelle.

Han var innom marinen og fikk to tatoveringer («Scotland Forever») før han startet med kroppsbygging og ble modell og senere skuespiller på teater og i en rekke mindre filmer hvor han spilte alt fra bokser til muskelmann. Så fikk han en rolle mot Hollywood-stjernen Lana Turner i krigsdramaet «Another Time, Another Place» (1958). Den ble hans første møte med skandalepressen etter at han angivelig slo ned Turners sjalu kjæreste, gangsteren Johnny Stompanato. Så i en alder av 30 år ble «Big Tam» oppdaget av kona til filmprodusenten Albert Broccoli, og på grunn av hans «sex appeal» fikk han rollen i agenteventyret «Dr. No» (1962), det første i en lang rekke bygget på Ian Flemings populære bøker om den britiske spionen James Bond. Budsjettet var skralt, men filmen ble en umiddelbar hit, spesielt i England.

Les også: Hvorfor skal jeg være engasjert når spillerne knapt gidder å juble?

I Connerys øyne var «From Russia With Love» en av de bedre, om ikke den beste Bond-filmen han spilte i, kunne han fortelle da vi traff ham i Berlin. Det skulle bli hele syv Bond-filmer totalt, medregnet den «uoffisielle» «Never Say Never Again» fra 1983. Da returnerte han til agentrollen for et skyhøyt honorar, slik han hadde gjort en gang før, med «Diamonds Are Forever» (1971) etter at George Lazenby hadde overtatt rollen i en enkelt film.

Tiden etter James Bond ble imidlertid en kunstnerisk triumfferd som er få skuespillere forunt om man i utgangspunktet er en «merkevare». De fem filmene han lagde med Sidney Lumet, flere av dem parallelt med Bond-rollen, løftet han opp som karakterskuespiller og bidro til Lumets status som regissør. Blant dem er «The Hill», «The Anderson Tapes» og «Mord på Orientekspressen». At han kom til Norge i 1975 som Nils Thalvik i terrordramaet «Ransom» tilhører hans mer forglemmelige filmer, det samme er et par av science fction-og eventyrfilmene, men på 1980-tallet kom høydepunktene i «Rosens navn» og ikke minst i Brian DePalmas «De ubestikkelige», som innkasserte han Oscar for rollen som den hardbarka politimannen Jim Malone.

Les også: Lager podkast-serie om norske jøder på flukt (+) 

Fortsetter under bildet.

Sean Connery og Claudine Auger i «Thunderball». Foto fra filmen.

I 1989 ga Steven Spielberg han rollen som gjorde han til allemannseie igjen, som Harrison Fords mildt sagt gretne far i «Indiana Jones og det siste korstog», før han spilte russisk ubåtkaptein i John McTiernans «Jakten på Rød oktober», en av hans aller beste roller, i en film som understreket hvilken karismatisk skikkelse han var på filmduken.

Connery perfeksjonerte seg som «gretten gammel gubbe» i flere av sine senere filmer, men aldri uten at det myke glimtet i øyet fikk spille en helt snetral rolle, som i thrilleren «Entrapment» og den J.D. Salinger-inspirerte forfatteren i Gus van Zants undervurderte «Finding Forrester». Ofte spilte han forfatter, professor eller intellektuell, kanskje ikke helt tilfeldig heller. Arbeidergutten sa selv at det å lære å lese som femåring var kimen til det livet han fikk.

Les også: Teateranmeldelse «Leksikon om lys og mørke»: Borer i ondskapens banalitet (+) 

Hvor spesielt dette livet var viser også det han takket nei til. Som da han avslo tilbudet fra Manchester United-legenden Matt Busby om kontrakt som fotballspiller fordi han heller ville spille teater. Eller som han fortalte da han skulle motta pris for sin innsats i filmens tjeneste: «Jeg ble tilbudt «Ringenes herre» men takket nei fordi jeg ikke forsto historien. Da jeg så filmene, forsto jeg heller ikke dem, like lite som jeg forsto bøkene». I dag kan vi trygt si at han ikke behøvde noen av delene i sitt liv som en helt ekstraordinær gentleman.