En god løsning for løa

Den siste ukens debatt om Nasjonalmuseets avvisning av tilbudet om å kjøpe Marianne Heskes «Gjerdeløa», ender med et lykkelig kompromiss. Sørlandets Kunstmuseum (SKMU, som i framtida blir hetende Kunstsilo) får verket i gave som en del av Tangen-samlingen, donert av hedgefondforvalteren og kunstsamleren Nicolai Tangen (født 1966).

Det har vært kjent at Heske har hatt en privat kjøper på hånden, men ikke hvem det er. Da det ble kjent at Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo og hennes forgjenger ikke fant verket interessant nok til å kjøpe den fysiske løa til det nye museet på Vestbanen i Oslo, var Tangen ikke sen om å henvende seg til Heske. Da Hindsbo og Stina Högkvist, samlingsdirektør ved Nasjonalmuseet, ble intervjuet i Klassekampen fredag, åpnet de for at de kunne gjøre en ny vurdering av tilbudet om å kjøpe «Gjerdeløa».

Les også: Nasjonalmuseets leder er i ferd med å begå en kunsthistorisk bommert av enorme dimensjoner (DA+)

På direkte spørsmål svarte Hindsbo «– Vi skal ta inn over oss hva som foregår der ute, og ikke bli helt fastlåste i våre egne konklusjoner. Noe mer kan jeg ikke si.» Samtidig sa hun at «En slik vurdering må gjennom den samme kverna og de samme kunstfaglige beslutningsprosessene.» Å kjøre saken gjennom «den samme kverna» er i praksis det samme som å si at dette er Nasjonalmuseet ikke interessert i. Med en slik tidkrevende prosess i sikte er det ikke rart at Heske lar Tangen få kjøpe løa.

For de to millionene hun har forlangt får museet, i tillegg til 1600-tallsløa fra Tafjord, også avstøpningen i kunstharpiks fra 2014 og den samlede dokumentasjonen av kunstverket og mottakelsen av det siden Marianne Heske flyttet løa til Pompidou-senteret i Paris i 1980. Det positive er at Tangen-samlingen og SKMU har inngått et samarbeid med Universitetet i Agder om å forske på samlingen.

Forskning er det behov for. I løpet av de siste dagene er det kommet mange spørsmål om hvorfor denne løa er kunst? Hvorfor blir den ikke heller plassert på Folkemuseet? Det er legitime spørsmål som borer inn til kjernen av det evige spørsmålet «Hva er kunst?». Det finnes hundrevis av løer som denne i Norge, men akkurat denne blir helt spesiell og et kunstverk på grunn av dens historie og behandlingen den har gjennomgått. En enkel forklaring er at alt som vises i kunstinstitusjonene er kunst. Dermed ble løa et kunstverk i det øyeblikk Marianne Heske tok den ned og fraktet den til Pompidou-senteret.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I en videre betydning er «Gjerdeløa» kunst fordi den forteller noe om vår historie, om de holdninger vi møter verden med, og den estetikken som har vært med på å forme oss. Den setter nasjonalromantikken, med Tidemand og Gudes «Brudeferden i Hardanger» i perspektiv. Denne kunstretningen har vært en vesentlig og definerende faktor for vår forståelse av oss selv som nordmenn. Men selv innenfor nasjonalromantikken finnes det verk som ikke når opp i kampen om kunstnerisk status. Og det er grunn til å spørre hvorfor gjengivelse av et vakkert motiv, utført med maling på lerret, er mer høyverdig kunst enn en løe som har overlevd nærmere fire hundre år og er blitt omdannet til noe annet?

Marianne Heskes «Gjerdeløa» kvalifiserer som kunst i henhold til flere (under-) definisjoner. Den er et konseptuelt kunstverk fordi den legemliggjør ideen om en dialog mellom fortid og nåtid. Den er et relasjonelt kunstverk fordi den gir publikum muligheten til å erfare og diskutere historien (gjennom inskripsjonene fra 1600-tallet til i dag), arkitekturen med sin lafteteknikk, og estetikken i spennet mellom fortida og publikums samtid og egne erfaringer.

Den er et prosessuelt kunstverk fordi flyttingen til Paris, gjenoppsettingen i Tafjord, den nye demonteringen og avstøpningen er beretningen om en kunstnerisk prosess. Uten kunstneren Marianne Heske ville aldri «Gjerdeløa» blitt til. Da hadde løa i dag stått til nedfalls i et landskap som er i ferd med å gro igjen.

Les også: Nå sender hun låven til Danmark

Da undertegnede for en uke siden påsto at avvisningen var en «kunsthistorisk bommert av enorme dimensjoner» utløste det en debatt om Nasjonalmuseets prioriteringer. Direktør Karin Hindsbo har vist en åpen holdning. Hun har for eksempel innrømmet at museet i all hovedsak kjøper inn kunst først når kunstneren er godt etablert og har bevist sin posisjon. Dermed blir prisene også høye. Uten å love noe ser hun at det kan være behov for at museet kjøper inn kunst av unge og kunstnere midt i karrieren. Da får de også mer for pengene.

De to millionene Marianne Heske forlangte for «Gjerdeløa» er, ifølge Åsmund Thorkildsen, direktør ved Drammens Museum, ingen ublu pris. Kostnaden for å produsere avstøpningen er ifølge Heske en million kroner. I den samme perioden som Nasjonalmuseet hadde tilbud om å kjøpe «Gjerdeløa» brukte de 6,4 millioner kroner til innkjøp av verket «Kake, morgen, vår ...#1» av ukrainsk-amerikanske Ilya Kabakov. Museet har allerede ett av hans hovedverk, og man kan argumentere for at de trenger andre verk som supplerer dette. Men er dette innkjøpet så mye viktigere at det forsvarer å ignorere «Gjerdeløa»? Jeg mener nei.

Nasjonalmuseet lot «Gjerdeløa» forsvinne som sand mellom fingrene. Museet får kanskje lov til å låne kunstverket hvis de skulle se behovet. Heldigvis blir løa i Norge, etter at det nå lånes ut for en to års periode til Kunstmuseet ARoS i danske Aarhus.

I en pressemelding sier SKMUs administrerende direktør Reidar Fuglestad at «– Vi er enige med Heske i at dette verket er for viktig til å ende utenfor landets grenser. Vi ser på dette som en viktig forvaltningsoppgave av vår felles kulturarv, og vil selvsagt bidra til at dette verket skal få glede generasjoner av kunstentusiaster i hele landet». Museet sier også at de vil «gå i dialog med andre museer som også besitter verker av Marianne Heske, for å la Gjerdeløa danne utgangspunkt for spennende samarbeidsprosjekter i Kristiansand, og i andre deler av landet.»

I Kristiansand vil «Gjerdeløa» bli behandlet som det hovedverket i norsk kunsthistorie som det er. Det er all grunn til å gratulere Nicolai Tangen med utvist handlekraft og SKMU med en meget vellykket utvidelse av samlingen. Men jeg synes det er synd at Marianne Heskes viktigste og ett av norsk etterkrigstids tolv viktigste kunstverk (ifølge Morgenbladets kåring i 2005) blir plassert i en mellomstor norsk by. Det burde vært en del av den faste samlingen i Nasjonalmuseet i landets hovedstad.