Anmeldelse «Solaris korrigert»: En fabelaktig visjon

5

TEATER

«Solaris korrigert»

Av Øyvind Rimbereid

Regi: Peer Perez Øyan

Med: Ane Dahl Torp, Sjur Miljeteig

Scenograf: Unni Walstad Det Norske Teatret, Hovudscenen

Øyvind Rimbereids diktsyklus er tilrettelagt for scenen av skuespiller Ane Dahl Torp og med musikk av ektemann Sjur Miljeteig. Sammen inntar de to en scene, rettere sagt en slående visuell fantasi over et framtidsscenario i Norwg, i vestlandsregionen Stavgersand. På Det Norske Teatrets Hovudscene har scenograf Unni Walstad strukket en visjon av framtids-Norge til bristepunktet uten å glemme det lille individet som forbereder seg på menneskehetens neste desperate trekk i det apokalyptiske marerittet. Videodesigner Roger Gihlemoens avatar av Ane Dahl Torp gjør at hun kan spille både mot og i seg selv, et helt unikt teknologisk grep i en forestilling der ikke bare Torp, men også det organiske blir tredimensjonalt ved hjelp av lys og florlette stoffer rundt det teknologiske og umenneskelige.

Det er som en Kraftwerk-konsert paret med Axel Jensens framtidsfantasier og filmen som Rimbereid speiler i diktet, Andreij Tarkovskijs menneskenære science fiction-reise «Solaris». Likevel er «Solaris korrigert» på scenen akkurat så original, poengtert og fabelaktig som diktet var da det kom i 2004.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Erik Berg

LES OGSÅ: Det store diktet om en framtid uten oljen

Det handler om robotoperatøren Aig, en mann, kanskje en kvinne (diktet spesifiserer ikke) som lever i år 2480. Oljen har tatt slutt. Verden er ødelagt og ubeboelig av mislykkede eksperimenter og klimakatastrofer, men området har fortsatt en «beuti» som tiltrekker seg turistene. Sjøen består av slam, dyr er et sjeldent syn og samfunnet et teknokrati inndelt i soner og styrt av kunstig intelligens – som der Aigs bor, i Organic 14.6. Også individet er underlagt dette samfunnet, eller som Aig sier til seg selv og oss på sitt avantgardiske nordeuropeiske hybridspråk:

«Der aig lefr, i 14.6, wi arbeiden onli vid oren nanofingren, dei er oren total novledg. Wi arbeiden so litl, 30 minutes a dag. AIG seer an miner fingren, part af Organic 14.6 men veike, dei er som seagrass...»

Nanofingre, veike som sjøgress. Aig skal ikke mer arbeide med sine «Olda og simpl-mekanical» rektangl-robots, men dupliseres for ettertiden som en del av et nytt teknologisk eksperiment. Aig klargjøres for en ny framtid, dypt nede på «Seifa Botten» langt under havoverflaten i de tomme oljebrønnene der Breynmachin BK2884 allerede er på plass, en selvreproduserende og reparerende maskin som bygger en virtuell verden som hele regionen skal fraktes ned til. «Det skal Solaris kallast». Aig bekymrer seg for Shirin, kjæresten som er fotograf. Hva skal hun fotografere nede i en speilverden der alt er kunstig bygd opp av bilder? Og hva vil Aig bli ettersom alle forberedelsene til nedstigningen i Solaris sakte men sikkert svekker fysikken, evnen til å glede seg, drømmene? Lik Philip K. Dicks roman «Do Androids Dream of Electric Sheep?» blir også Rimbereids konklusjon en dom over det kunstige menneskets endelikt: «Robots treng ne draumar».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Erik Berg

Slik settes mennesket opp mot et framtidsscenario der alt er gjenkjennelig og hvor ensomheten gis stor plass ettersom vitenskapen har klart å skape kunstig liv og intelligens. Aig er ingen opprører, men en enkel drømmer, en undrende sjel som nesten ivrer etter å fortelle om seg selv og sitt. Ane Dahl Torp lar øynene gnistre og kroppen være en akrobats når hun legger fysisk kraft bak fortellingene, bak ord og setninger vi ikke alltid forstår men som vi mer enn sanser innholdet av. Rent fysisk framstår hun som en stram replika av en japansk undersått slik vi kan forestille oss i en Haruki Murakami-roman, men med mimikken og intonasjonen fyller hun den kunstig-rigide skikkelsen med sterke menneskelige og emosjonelle trekk.

Peer Perez Øyans regi understreker Torps distanserte samspill med Sjur Miljeteig og hans inderlige electronicateppe og dyriske trompetskrik. Dette framhever den tematiske ensomheten og fremmedgjortheten.

Da Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig skapte sin «Haugtussa» på det samme teatret så vi konturene av en sterk kunstnerisk og personlig intensjon om hva teater også kan være. Med «Solaris korrigert» blir dette tatt et kvantesprang videre. Stykket er utfordrende og lekent, humoristisk antydende og filosofisk forankret i vår egen samtids undring over om det finnes en «Seifa botten» for menneskeheten. Ane Dahl Torps løfter alene denne undringen opp på et allment og dypt humanistisk nivå, som når Aig i drømmene ser seg selv i en astroide på vei vekk fra vårt solsystem, for aldri mer returnere: «VUL det einsame i uss da fersvinna?». Svaret ligger i hver og en av oss.