En elegant råtass

Den amerikanske forfatteren og samfunnsrefseren Gore Vidal, som døde i Los Angeles i går 86 år gammel, var den siste av sitt slag. Han avskydde amerikansk middelmådighet, og ble i politisk henseende etter hvert så brysom i tida etter 11. september-terroren at selv hans «faste» magasin Vanity Fair ikke våget å sette ham på trykk. Men da hadde han allerede skrevet sine 25 romaner. Og hadde i enda større grad gjort seg gjeldende som essayist og kommentator, en av USAs aller skarpeste.

Det aller meste av Gore Vidals vide litterære produksjon var preget av higet etter politikken. Men talentet lå i evnen til å skrive, og dermed skrev han politikken inn i litteraturen og lot symbiosen mellom de to retoriske øvelsene være spydspissen inn i et miljø der forfatterne var kjendiser og en del av en glamorøs maktelite. To ganger forsøkte han likevel å løpe etter et politisk sete, men til tross for at han var født inn i et politisk dynasti i 1925, kom han aldri så langt som han gjorde som forfatter. Lengst kom han da han første gang siktet mot kongressen i 1960, under navnet Eugene Gore og med støtte fra Roosevelt-familien. Og ja, han og Al Gore er skudd på det samme familietreet.

Som forfatter var han tidlig ute med å provosere. Etter at han i sin tredje bok «The City and the Pillar» åpent skildret homoseksualitet i 1950-tallets USA, ble han tvunget til å skrive under pseudonym. Først etter at han anonymt bidro med manus til flere store amerikanske filmer, deriblant «Ben Hur» og «Suddenly, Last Summer», tok han sitt eget navn tilbake. Vidal returnerte til temaet homoseksualitet i «Myra Breckenridge» (1968), en av hans beste bøker ved siden av «Burr» (1973). Sistnevnte dannet, sammen med «Washington, D.C.», «1876», «Lincoln», «Hollywood» og «The Golden Age», hans såkalte American Chronicle Sextet, en serie historiske romaner skrevet over en 20-årsperiode. Han valgte å flytte til Italia i denne perioden, og returnerte først hjem i 2003, da hans partner i over 50 år, Howard Austen, ble kreftsyk. Vidals navn er for lengst risset inn i en felles gravstein i Washington.

Vidal var det man gjerne kaller fetert, en elegant oppfarende råtass som søkte uinnskrenket oppmerksomhet. Orson Welles og Frank Sinatra var omgangsvenner, mens Truman Capote var et «skittent dyr» som han dro for retten etter en fornærmelse. Han kranglet åpenlyst med Norman Mailer, holdt seg med forfattere som Camus, Sartre, Faulkner og Genet, elsket med Jack Kerouac og var omgangsvenn med John F. Kennedy og nær venn med Jackie Kennedy. Han innrømmet at trangen til å være på fjernsyn var like sterk som kjønnsdriften, og var fast gjest i de store talkshowene. I så henseende levde han ut et av sine mange berømte sitater: «Some writers take to drink, others take to audiences». Vidal søkte sitt publikum, og fant dem etter hvert på over 80 forskjellige språk. At bare en av Vidals 25 romaner er oversatt til norsk, føyer seg imidlertid inn i et mønster av at Vidals talent for egenartet og uavhengig tankegang aldri ble akseptert av massene.