Kultur

En av jazzens største

Det er ikke mange igjen av de gamle jazzlegendene nå. Archie Shepp viste på Kongsberg at han i høyeste grad er i levende live.

I en alder av 82 fortsetter Archie Shepp å hylle sin mentor John Coltrane. Konserten på Kongsberg var minst like mye en hyllest til Shepp selv. Opptredenen har riktignok ikke gløden av 60-tallets jazzopprør, som Archie Shepp spilte en sentral rolle i, men den er en hyggelig historisk påminnelse, som vi ikke er fremmede for sånn midt i all dagens nytenkning.

– Hyllesten begynte med at jeg ville markere at det var 50 år siden Coltrane døde (i 1967, vår anm.). Han var en vidunderlig, elskverdig mann. Coltrane ble en døråpner for mange av oss andre, sier Archie Shepp før konserten.

Avtalen var å møtes etter lydprøven, men Shepp er fortsatt en perfeksjonist. Han bruker sin tilmålte tid for at alt skal høres riktig ut, og vel så dét. Vi har bare noen minutter til rådighet til slutt. Inne venter en forventningsfull, fullsatt sal i Kongsberg Musikkteater. Men Shepp svarer engasjert på spørsmålene, og fortsetter å hylle sin læremester. Det er ikke selvsagt at musikere gir gamle kolleger æren for mye av sin egen suksess.

– Coltrane sto bak utviklingen av nye uttrykksformer. Og gjorde det mulig for de av oss som fikk spille med ham å nå et større publikum, sier Shepp takknemlig.

Les også : "Hvor er musikken, NRK?" 

Archie Shepp for fullsatt sal på Kongsberg i forrige uke. FOTO: JØRUND F. PEDERSEN/ KONGSBERG JAZZFESTIVAL
Archie Shepp for fullsatt sal på Kongsberg i forrige uke. Foto: Jørund F. Perdersen / Kongsberg Jazzfestival

– Det var ikke sånn at han viste meg hvordan jeg skulle spille på saksofonen. Læringen skjedde like mye ved å snakke sammen. Vi hadde gode konversasjoner som ga meg selvtillit. Dette handlet om at jeg på plater og konserter hver gang måtte gjøre mitt beste.

Selv om Archie Shepp selv er en legende i sin egen levetid, så er han sterkt knyttet til Coltrane. Han første studioalbum fra 1964 heter «Four For Trane», og hadde fire låter av Coltrane. Åpningslåten «Syeedas Song Flute» ble også åpningslåten på konserten på Kongsberg. Men det er med albumets femte og siste spor det virkelig skjer.

Det er her vi finner låten som langt senere gjorde meg oppmerksom på Shepp på et eller annet samlealbum, med den rystende tittelen «Rufus (Swung His Face At Last To The Wind, Then His Neck Snapped)». En sang som er inspirert av lynsjingen av svarte mennesker i den amerikanske sørstatene generelt, og kanskje spesielt et tilfelle fra hans egen hjemstat Florida så sent som i 1935.

Archie Shepp i storhetstida, fra omslaget til albumet «Attica Blues» fra 1972. FOTO: AFP/NTB SCANPIX
Archie Shepp i storhetstida, fra omslaget til albumet «Attica Blues» fra 1972. Foto: AFP/NTB Scanpix 

– Coltrane var ikke frittalende politisk. Men han ga meg inspirasjon til hvordan jeg kunne uttrykke mine standpunkter gjennom musikalske ideer. Dramatisk, politisk og estetisk. Finne et eget ståsted for et eget konsept. Han delte sine erfaringer om andre former å uttrykke seg på.

På John Coltranes «A Love Supreme» fra 1965, en evig kandidat til å være tidenes beste jazzplate, var Archie Shepp med på åpningslåten «Acknowledgement». Det var bare det at Coltrane foretrakk en versjon der tittelen synges om og om igjen mot slutten av låten, på bekostning av Shepps bidrag. Hva han drev det til kan høres som bonusspor på jubileumsutgaven «The Complete Masters» – i fire forskjellige fulle versjoner, en av dem strekker seg til 12 minutter.

Coltranes fortsatte med albumet «Ascension» senere i 1965, en vesentlig utgivelse i historien om frijazz, med et slags storband der en rekke fremragende musikere fikk fritt spillerom med egne soloer – inkludert Archie Shepp. Mellom disse studioproduksjonene hadde plateselskapet Impulse gitt ut konsertopptaket «A New Thing At Newport», satt sammen fra separate opptredener med Coltrane og Shepp. Alt dette en vesentlig del av en storhetstid i jazzhistorien.

###
John Coltrane, et forbilde for mange andre av jazzens største saksofonister. FOTO: NTB SCANPIX

Vi skal på ingen måte stille Archie Shepp i en evig skygge av John Coltrane. I forkant av jazzfestivalen i Molde i 1967 er Archie Shepps kvartett omtalt i Arbeiderbladet som den mest spennende gruppa innen dagens moderne jazzmusikk. «Shepp regnes i dag som en av de ledende avantgardister innen kontemporær jazz.

Han er en mann som er særdeles engasjert av de spørsmål som er aktuelle i dagens samfunn, særlig da i relasjon til hans egen rase. Hele hans natur og oppfatning kommer kompromissløst til uttrykk gjennom musikken, som er intens, ukonvensjonell og påtrengende».

Shepp fortsatte å gi ut en rekke album, som var sterke uttrykk for hans bevissthet rundt musikkens afrikanske opphav, med sterke politiske implikasjoner, på album som «The Magic Of Ju-Ju», «Yasmina–A Black Woman». «The Way Ahead», «The Cry Of My People» og «Things Have Got To Change». Titlene antyder mye om holdningene til Archie Shepp.

– Jeg bruker ikke ordet jazz. Jeg kaller dette afroamerikansk musikk. Kilden er oss. Jeg mener ikke at hvite mennesker ikke kan spille denne musikken, men den begynner med slaveriet og lidelsene til svarte mennesker. I dag er musikken mindre politisk, mer virtuous, mindre spontan, sjelfull og spirituell, synes Shepp.

Et spesielt innslag i historien om Archie Shepp er hans solo på «Memories», fra albumet «One Down» med Bill Laswells Material, fra 1982. Dette er en versjon av en enda eldre sang av Hugh Hopper fra Soft Machine, opprinnelig sunget av Robert Wyatt, men her den første utgitte innspillingen til Whitney Houston! Jeg tror dette er en av de nydeligste sangene jeg noen gang har hørt.

Det er ikke godt å si hva som er vakrest, stemmen hennes eller soloen til Archie Shepp, det er i alle fall en helt spesielt flott sang, en magisk duett for stemme og saksofon. Som det viser seg at Shepp også fortsatt har et varmt forhold til.

Whitney Houston da hun fikk platekontrakt med Clive Davies’ plateselskap Arista i 1983. Året før gjorde hun en av sine beste innspillinger, med Archie Shepp. FOTO: AP/NTB SCANPIX
John Coltrane, et forbilde for mange andre av jazzens største saksofonister. FOTO: NTB SCANPIX
Whitney Houston da hun fikk platekontrakt med Clive Davies’ plateselskap Arista i 1983. Året før gjorde hun en av sine beste innspillinger, med Archie Shepp. Foto: AP/NTB Scanpix 

– Whitney kom i studio etter at jeg hadde gjort min solo. Hun hadde med seg mora, Cissy Houston (kjent sanger på egen hånd, vår kom.). Hun var ei helt nydelig jente, hun minnet meg om datteren min. Hun gjorde mye med den sangen som ikke hvem som helst kunne gjort, og fikk fram helt nye sider av melodien. Senere gikk det galt med henne. Det var veldig trist at hun døde så tidlig.

Mer fra Dagsavisen