Overgrepene startet da hun var seks. Som tolvåring klarte Emilie å si fra om det stefaren gjorde

– I snitt tar det sytten år fra noen tør å snakke om overgrepene de har blitt utsatt for. Den tausheten spiller på lag med overgriperen, sier dokumentarfilmskaper Tone Grøttjord-Glenne til Dagsavisen.

Hennes nyeste film, «Alt det jeg er», tar opp denne problematikken. Den hadde premiere på kino 6. mars i fjor, rett før pandemien stengte alt. Nå, ett år etter, vises filmen på Human filmfestival, som du kan strømme hjemme.

Seks år

«Alt det jeg er» følger Emilie, som idet filmen starter er 18 år.

Da Emilie var tolv, klarte hun å fortelle en lærer om voldtektene og de andre seksuelle overgrepene som stefaren hadde utsatt henne for flere ganger i uka helt siden hun var seks år. Skolen varslet politiet, og barnevernet ble koblet inn. I en rettssak ble stefaren dømt til seks års fengsel.

– Overgrep er noe man bærer med seg hele livet. Det betyr ikke at man ikke kan ha et godt liv etterpå. Men det forsvinner aldri, vil alltid være en del av den man er, og av familien man kommer fra, sier Grøttjord-Glenne.

Filmskaper Tone Grøttjord-Glenne vil at alle skal bry seg om man møter på et barn der noe «skurrer». Foto: Stine Østby

Skam og fortielse

Etter rettssaken har Emilie bodd borte fra moren og småsøsknene, som er stefarens biologiske barn. Idet filmen starter, skjer flere store endringer i Emilies liv. Den første er at moren inviterer henne til å komme og bo sammen med henne og småsøsknene igjen.

– Emilie må bli kjent med moren og søsknene på ny. Moren vil helst ikke snakke om overgrepene. Hun tenker det er best for Emilies småsøsken at de ikke vet hvorfor faren deres er i fengsel. Skam og fortielse er en annen side av overgrep. «Alt det jeg er» prøver å vise fram og problematisere denne. Jeg vil at filmen skal være med å bryte tabuer, sier filmskaperen.

Emilie Andrea ble seksuelt misbrukt av sin stefar, som kom i fengsel for overgrepene. Men etter fem år slipper han ut, mens samfunnet rundt forventet at Emilie skal ha gått videre. Dokumentarfilmen «Alt det jeg er» følger hennes kamp for åpenhet om overgrepene. Foto fra filmen: Egil Håskjold Larsen

Ønsker åpenhet

For Emilie vil ikke tie om det som skjedde.

– Hun ønsker at det skal være åpenhet i familien. At det skal være rom for å være alt det hun er, sier Grøttjord-Glenne.

Det gjelder også ute i samfunnet. I hjelpeapparatet, på skolen, overalt. Av noen lærere ble Emilie anbefalt å tie om overgrepene overfor medelever.

– Folk mener det ofte godt. De vil gi henne rom til å være noe annet – noe mer – enn bare overgrepene. Men det ligger utrolig mye styrke, «empowerment», i å eie sin egen historie og kunne bruke den til noe positivt. Emilie vil ikke at hun kun skal ha en trist historie og det er det, punktum. Hun vil bruke den til å hjelpe andre. Da trenger hun at også hennes næreste vet alt.

Stefar løslatt

Den andre store omveltningen som skjer da Emilie er atten, er at stefaren slipper ut av fengsel. Filmen viser med all tydelighet hvilken makt han fremdeles har over henne. Emilie er skikkelig redd. I politiets brev om løslatelsen står det at om hun tilfeldigvis møter stefaren på gata, så skal hun bare se bort og gå en annen vei. Det føles helt umulig. Emilie tør ikke gå ut av huset i frykt for å støte på ham, selv om han bor i en annen by. Før hun får en alarm med direktelinje til politiet, klarer hun ikke sove om natta. Hun er redd for at han skal bryte seg inn på soverommet.

– Det virker som han får det lettere enn meg, konkluderer Emilie i filmen.

Hun vil at stefaren skal idømmes besøksforbud. Advokaten sier at de kan prøve, men han tror det kan bli vanskelig. «Prøv å ikke tenke så mye på det», er hans råd.

– Emilie er omgitt av folk som ønsker henne alt godt, og som virkelig prøver å hjelpe, men som kanskje ikke klarer å ta henne helt imot, sier filmskaperen.

Utålmodig apparat

Hjelpeapparatet og Emilie har rett og slett ulikt tempo. Nav har bedt tiltaksarrangøren Fønix om å prøve å få henne i arbeid. Men Emilie er ikke klar for det. Ikke ennå, i hvert fall. Hun er diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom, og har mye angst. Likevel er hun satt på arbeidsavklaringspenger, AAP, der målet er å raskest mulig avklare om Emilie kan komme seg ut i jobb, og i hvilken grad.

– Hun vil ikke være vanskelig. Prøver å stille opp. Men det er stor avstand mellom det apparatet rundt ønsker å få fra henne, og det Emilie klarer å gi. En Nav-ansatt som så «Alt det jeg er» på en av de lukkede forhåndsvisningene sa det så fint: «De vil så gjerne hjelpe, men de løper jo bare foran henne», sier Tone Grøttjord-Glenne.

– Vær den ene

Hun bestemte seg for å lage «Alt det jeg er» etter å ha lest en artikkelserie om overgrep mot barn.

– Det fins mange foreldre der ute som bærer på en enorm skam over ikke å ha sett og skjønt hva som foregikk. Det krever et enormt mot av moren til Emilie å bli med på denne filmen. Men alle som har og som er i kontakt med barn og ungdom kan bli flinkere til å følge med. Kjenner man på en dårlig følelse av at ett eller annet skurrer litt i møtet med et barn, må man tørre å være den trygge voksne – den ene – som bryr seg. Det trenger ikke være seksuelle overgrep, men utenforskap av andre grunner, sier filmskaperen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Modig

Til yrkesgrupper som jobber spesielt opp mot barn og unge, er det utviklet et e-læringsverktøy som kan brukes i tillegg til dokumentarfilmen «Alt det jeg er». Det skal gi økt kunnskap om seksuelle overgrep, og om hva overgrepene gjør med enkeltpersoner og hele familier.

– Lærere sier ofte at de skulle ønske de hadde større kompetanse om temaet. Nav-ansatte og ansatte i barnevernet trenger også kunnskap. Jeg snakket med noen i SMISO Oslo, støttesenteret mot incest. De sa at de blir oppringt av mennesker langt oppi åttiåra, som aldri før har fortalt om overgrepene de ble utsatt for som barn. «Men nå trenger jeg bare å si det til noen, for nå skal jeg snart dø», sier de.

– Emilie er ekstremt modig. Både fordi hun kun tolv år gammel turte å fortelle om overgrepene selv om stefaren truet henne, og fordi hun tør å være åpen om det hun har opplevd, og bruker det til å hjelpe og informere andre, sier Tone Grøttjord-Glenne.