Kultur

Ekstremt kontrollert romantiker

Det er ikke museets offisielle mening, men Astrup Fearnley-museets direktør hevder at Matias Faldbakken er en romantiker. Men det vil han ikke bli sitert på.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

Det er ikke museets offisielle mening, men Astrup Fearnley-museets direktør hevder at Matias Faldbakken er en romantiker. Men det vil han ikke bli sitert på.

Like fullt, når direktør Gunnar Kvaran er «dum nok» til spontant og på eget initiativ å komme med romantikerpåstanden med to kritikere til stede, da må han regne med å bli sitert. Og for å ta ham alvorlig, det finnes et snev av sannhet i påstanden. For uansett hvor klinisk og distansert denne utstillingen kan virke, så rommer den en resonansbunn av sære koder som peker mot opprørske og omveltende fenomener.

Mye av dette representerer en form for nostalgi fordi kodene peker tilbake mot Matias Faldbakkens kjente bakgrunn fra ungdomsmiljøer med opprørske tendenser. (Hvis det er lov å kalle skatere i Norge, fra tiden skateboard var forbudt ved lov, for opprørere?) De visuelle, billedmessige kodene kan sees som en romantisk lengsel tilbake til ungdommen. Det ligger mye god romantikk i opprør, og det skriver jeg ikke for å bagatellisere fenomenet. Legg til at utstillingstittelen sier sitt. På direkte spørsmål oversetter han «the Pit» med «høl». Vi skal altså ned i undergrunnen.

Klinisk og distansert: Dette er en fascinerende utstilling på en sær måte. Til tross for det kjølige inntrykket den gir, er det en konsekvens i konseptkunstneren Matias Faldbakkens estetikk som inngyter respekt. Samtidig gir utstillingen få åpninger visuelt sett, med mindre du er villig til å gå inn i omstendelige forklaringer om visuelle og tekstlige koder knyttet til ulike undergrunnsfenomener.

Kodene kommer frem som visuelle markører med ulik fascinasjonskraft. Dette er ting du lett kan gå forbi uten å legge vekt på dem. Men dykker du ned i de visuelle elementene, eller leser kurator Therese Möllenhoffs katalogtekst om skulpturserien «Screens Overlaps», forstår du konsekvensen bak de visuelle markeringene. Visuelt sett har de billedmessige elementene variabel interessekraft, men de har en fellesnevner i måten de er organisert på. Bildene (logoene/ikonene/tegningene) er kopiert på ark som i sin tur er montert (les: limt) oppå hverandre, kant i kant ut fra øvre, venstre hjørne. Nettopp slik vi er vant til å se dem organisert på dataskjermen når du åpner flere elementer samtidig.

Dette har vi sett i Faldbakkens kunstnerskap tidligere. Den røde tråden slik det fremstår i denne utstillingen, som nytolker de siste syv årene, er skjermens altoppslukende og altinkluderende grensesnitt mot verden. Veldig store og ulike deler av det vi (det vil si: mange av oss – ikke alle) gjør hver eneste dag skjer på og via en (data-)skjerm. Via skjermen knyttes vi til verden, og på nettet finnes det som kjent mye rart. Noe av alt dette rare dukker opp i Faldbakkens markører, side om side med lettere gjenkjennbare tegninger av klassisk karakter, for eksempel et portrett av renessansekunstneren Hans Holbein.

I tidligere tider kunne skjermen være en steintavle eller en tavle i klasserommet. Slike objekter finner du i skulpturserien, på lik linje med stoler, en kopimaskin og skap for dataservere. Flere av de tingene som ikke kan knyttes direkte til skjermfunksjonen er støpt fast i gipsskiver for å få dem til å passe inn i konseptet. Gipsskivene omdanner dem til skjermer som Matias Faldbakken (født 1973) dekorerer med sine datavinduinspirerte collager.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tidligere tiders skjermer kunne også være klassisk-romantiske malerier. For eksempel av Hans Gude, en av den unge Faldbakkens helter. Han viser to av Gudes malerier i rommet over kafeen, der hans motiver fra Oslofjorden settes sammen med utsikten gjennom vinduet mot den samme fjorden. Klassisk malerkunst var jo sin tids fremste visuelle formidlingskanal. Da representerte bildet sannheten, i motsetning til i dagens skjermkultur der vi læres opp til å forholde oss kritisk til enhver ytring, visuell så vel som tekstlig.

Slik sett er det interessant (i hvert fall for denne betrakter) at Gude-rommet er utstillingens høydepunkt. Når Matias Faldbakken tyr til eldre kunst, slik vi også så det i utstillingen hos OCA i 2012 der han brukte Gustav Vigeland og Arnold Haukelands skulpturer, greier han å skape spenning og engasjement som fascinerer utenfor den nerdete fortellingen som er overrepresentert i resten av kunstnerskapet.

Først og fremst blir dette rommet en påminning om den billedmessige, visuelle gleden som klassikerne byr på og som er så tydelig fraværende i Matias Faldbakkens eget kunstnerskap. Hvor kjedelig det kan bli ser du i det langstrakte rommet i andre etasje der det henger kunstverk på rekke og rad. Den visuelle fortellerkraften er minimal. Samtlige verk er avhengige av forklaringer som setter dem inn i en eller annen nerdete fortelling om forholdet mellom tekst og bilde. Det er fascinerende å få ting forklart, men dette er utvilsomt kunst av kategorien som det er mer interessant å snakke om enn å se på. Tror du jeg har påpekt akkurat det før?

Med Gude-sammensetningen som bakgrunn er det fascinerende hvor lite som skal til for å slippe unna som kunstner. Når du kommer ned i museets store sal er førsteinntrykket at Matias Faldbakken gjør det enkelt for seg selv. Rommet er ryddet for konvensjonelle kunstuttrykk. Det eneste han fyller det med er tre store vegger kledd med keramiske fliser og en stor videoskjerm inne i vareheisen innerst i hjørnet, med to tilhørende høyttalere langs endeveggen. Der spiller han et kort klipp fra en video der (etter sigende) den da noe slankere og ennå ikke presidentkåte Donald Trump danser lett keitete i et klipp fra Saturday Night Live.

Klippet fra det amerikanske TV-satireprogrammet skal ha blitt brukt som et angrep på Trump valgnatten da det ble klart at han ville vinne presidentvalget. Trumps ansikt er ikke synlig i videoklippet, og første gang jeg så det trodde jeg (og flere med meg) at det var et opptak med kunstneren selv. Men det viste seg altså ikke å stemme. Forklaringen representerer en interessant historie, men kunstverket i seg selv har liten fascinasjonskraft uten forklaringen. Nok en gang kunst det er mer interessant å snakke om enn å se på.

Når jeg er såpass kritisk er det grunn til – også for meg selv – å spørre hvorfor jeg like vel er fascinert av utstillingen? Jeg har anmeldt Matias Faldbakkens utstillinger en rekke ganger, og da jeg skrev for VG steg terningverdien jevnt og trutt, fra én i 2003 til fem i 2012. Jeg var innom alle verdiene på skalaen, bortsett fra seks.

En sekser ville han ikke fått denne gangen heller, men slik jeg opplever denne utstillingen er den noe av det beste han har gjort så langt. Samtidig synes jeg deler av Matias Faldbakkens kunstneriske produksjon er direkte kjedelig. Det er ikke til å komme bort fra at hovedtendensen i kunstnerskapet heller mot en antiestetisk praksis. Museet gjør på sin side hva de kan, gjennom forklarende tekster, å legitimere denne praksisen. Men forklaringene forblir hule, og de ordgytende tekstene om institusjonskritikk, skjermkulturens betydning og språklige undersøkelser oppleves uten vesentlig mening.

Like fullt er det flere aspekter ved utstillingen som tiltaler meg og pirrer min nysgjerrighet. Den vil høyst sannsynlig bli høstens snakkis, og jeg blir gjerne med og anbefaler et besøk. For det finnes jo noen visuelle gleder her og der. For selv om Matias Faldbakken først og fremst er nerdenes, nikkernes og forståsegpåernes kunstner, er han etter hvert blitt gammel og erfaren nok til å se verdien i å tilfredsstille ulike behov. Også romantikernes.