Camille Norment har gitt glassharmonicaen en renessanse. Under åpningsseremonien spilte hun på det spesielle instrumentet. Hun vil også ha flere konserter i Venezia i løpet av sommeren. FOTO: LARS ELTON

Ekstatisk glede og sårbar ettertanke

For første og antakelig siste gang disponerer Norge den nordiske paviljongen alene under Venezia-biennalen, verdens viktigste kunstarrangement. Da er det veldig godt at Camille Norments installasjon er vellykket.


KUNSTBIENNALE

Camille Norment: «Rapture»

Norge i Den nordiske paviljongen

Den 56. kunstbiennalen i Venezia, 9/5 – 22/11

VENEZIA (Dagsavisen): Jeg har hatt mange fine opplevelser i Sverre Fehns nordiske paviljong på Venezia-biennalen. Og en del dårlige. Men jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg aldri har opplevd en så god sammensmelting av arkitektur og kunst som denne gangen. Den amerikanskfødte, norske komponisten og multimediale kunstneren Camille Norment (født 1970) har skapt en lavmælt og subtil kommentar til Sverre Fehns arkitektur. Det er blitt en visuell og auditiv installasjon som vokser med tida.

For å beskrive Camille Norments installasjon må de store ordene hentes fram. Å komme inn i den lyse paviljongen er som å bevege seg ut på et hav av ro, med dempet sang, nynning og behagelige lyder som omslutter deg når du går rundt. I en kunstbiennale med mange ulike uttrykk og et stort antall utstillinger som skriker om oppmerksomhet blir det norske bidraget en stille oase som tilbyr et rom for ettertanke.

Men det er alltid et men, og etter hvert oppdager du de små dissonansene i lydbildet, og du får også bedre tid til å studere og tenke over betydningen av de mange, hvitmalte vindusrammene med knust glass. De imiterer paviljongens vinduer, og med den kaospregede monteringen danner de et overskridende, indre og ytre landskap i den vakre paviljongen. Det er mange lag i Norments installasjon, og det er kanskje først etter en stunds observasjon at du blir klar over installasjonens vidtrekkende perspektiver. Enkelte vil nok gå raskt videre med bare en lydkulisse i minnet.

Sverre Fehns paviljong (1962) har en helt spesiell atmosfære til tross for en ganske brutal konstruksjon. Tre trær står midt i bygget og strekker seg opp gjennom taket. Paviljongen er både åpen og inviterende, og – ikke minst – den sprer et mykt og skyggeløst lys over interiøret, som åpner seg mot omgivelsene med store skyvedørsvinduer på to vegger. Det finnes ikke noe lignende i hele Venezia, og det bløte lyset skiller seg markant fra alle refleksene av det skarpe sollyset i vannet som omslutter kanalbyen.

Camille Norment gir et subtilt, lydmessig uttrykk for denne atmosfæren i sin komposisjon, som spilles av gjennom et sett av høyttalere som henger fra taket. De ser ut som store mikrofoner, men publikum gis ingen mulighet til interaktiv påvirkning av komposisjonen utover det å være til stede. Sentralt i lydbildet, i tillegg til stemmene, er den skjøre lyden fra en glassharmonika, et instrument som ble funnet opp av den amerikanske statsmannen Benjamin Franklin (1706-1790), og ble spilt av Mozart og Marie Antoinette. Den spesielle lyden ble ansett å ha legende evner, men etter hvert ble instrumentet forbudt fordi det også fremkalte ekstase og seksuell opphisselse hos kvinner.

Norment har med denne dimensjonen som et bakteppe i sin komposisjon. Ulike makthaveres behov for å kontrollere musikk og gjennom det kvinners kropp, sinn og seksualitet, er en deprimerende side ved musikkens påvirkningskraft. Denne dimensjonen finner en resonans i lydbildet, blant annet ved hjelp av små, svarte vibrasjonsbokser som er montert direkte på treverket og glasset i de hvitmalte vindusrammene som står og ligger rundt i paviljongen.

Vindusrammene virker mer og mer påtrengende etter hvert som du bruker tid i paviljongen. Det knuste glasset kaller fram tanker om naturkatastrofer og eksplosjoner, og selv om det ikke nevnes i informasjonsmaterialet er terroraksjonen 22. juli 2011 en naturlig assosiasjonsramme. Camille Norment bor noen få kvartaler fra Høyblokken i Regjeringskvartalet, og hun var hjemme da bomben smalt. Dette har nok sittet i bakhodet da hun utarbeidet de fysiske delene av installasjonen.

Det fine med dette er at knust glass er et universelt symbol som når fram til alle uavhengig av kulturell bakgrunn. Dermed blir dette et åpent kunstverk som inviterer publikum til å tolke det hver på sin måte. At det knuste glasset også viser til glassharmonikaens vanskelige historie er en dimensjon som utvider opplevelsen.

Etter denne suksessen burde Norge ta initiativ for å kjøpe ut Finland og Sverige. Samarbeidet mellom de tre landene har hatt ulike modeller det siste tiåret, og dette var Norges første mulighet til å disponere den nordiske paviljongen i Venezia alene. Det blir antakelig også den siste muligheten, for etter årets sesong skal modellen evalueres. Hvilken løsning som blir valgt er usikkert, men skulle Norge kjøpe ut de to andre vil Finland greie seg godt fordi de også har en nasjonal paviljong tegnet av Alvar Aalto. Sverige vil nok protestere heftigere. Men Sverre Fehns paviljong er «vår», og det ville vært strålende om norske kunstnere og arkitekter kunne få muligheten til å tolke dette rommet oftere enn tilfellet er nå.

Lars Elton