Dylan går elektrisk i strømlinjeformet film

Bra kunst blir sjeldent skapt i stille farvann, det er et biprodukt av friksjon og opprør. Det sies at musikkfilmene florerer i usikre nedgangstider, og antallet av dem på kino antyder at vi er inne i en stormfull periode akkurat nå. «A Complete Unknown» utspiller seg i en epoke ikke helt ulik den vi lever igjennom nå; med dyp fremtidsfrykt, den konstante trusselen av global krig, enorm politisk polarisering og en ubehagelig magefølelse av at samfunnet er på vei rett ned i toalettet. Bob Dylan ble denne turbulente tidsåndens enigmatiske trubadur på sekstitallet, og jeg er sannelig ikke sikker på hvem som er hans moderne motsvarighet nå femti år senere. Neppe noen.

Dylan er fortsatt aktiv i en alder av 82 år, etter rundt seksti skiver og omtrent hver eneste utmerkelse det er mulig å bli tildelt – inklusive Nobelprisen i litteratur. Det er en vrien utfordring å lage film om musikalsk poet som har gjort det til et varemerke å være ukjennelig, uhåndgripelig og beint umulig å definere, men James Mangold gjør sitt beste for å dytte Dylan inn i et konvensjonelt, biografisk drama i stil med hans prisbelønte Johnny Cash-film «Walk the Line» (2006). Ja, Cash dukker opp igjen her, også. «A Complete Unknown» ble laget med full velsignelse av Bob Dylan; som var aktivt involvert i produksjonen, godkjente manuset og har hypet opp filmen på sosiale medier (ja, han er på Insta, X og TikTok!).

Filmen har sanket åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien Beste film, manus, regi og mannlige hovedrolle. Sjarmøren Timothée Chalamet har gode odds for å kuppe en statuett, og gjør et så bra portrett av den unge Bob Dylan som noen kunne ha gjort. Ikke direkte ugjenkjennelig, men samtidig noe mer enn bare en brukbar imitasjon. Han fanger opp Dylans distanserte tilbaketrukkenhet, distinkte diksjon, strøgrusnasale stemme og fremførte alle sangene selv live på filmsettet. Timmy tilbragte flere år med å lære seg å spille gitar, munnspill og gikk full metode under innspillingen, på et Daniel Day-Lewis-nivå som åpenbart fungerte – for han gjør en oppriktig imponerende prestasjon her.