Willem Dafoe æres av Berlin-festivalen.

– Du tiltrekkes av det som skremmer deg

– Det finnes ikke nok kaviar i verden til å overtale meg til en filmrolle jeg vet jeg vil hate. Akkurat på det punktet er jeg bortskjemt.

Kultur

 

BERLIN (Dagsavisen): Willem Dafoe ler den hese latteren som har fulgt han gjennom mange av hans over hundre filmer. Denne helgen kan han vinne Oscar for rollen i kinoaktuelle «The Florida Project», og når Dagsavisen møter ham på en hotellsuite mange fallhøyder over Potsdamer Platz i Berlin, har han nettopp mottatt Berlinalens ærespris foran en jublende filmfestivalsal.

– Jeg er litt for ung for slikt, men har jo fire tiår bak meg i jobben. Jeg kan like tanken på at jeg har vært en farge i maleriene til så mange utrolig gode regissører, sier han med et grått smil over den svarte dressen.

Det er ikke noen hvem som helst han kan tenke tilbake på: Martin Scorsese, David Lynch, Lars von Trier, Wes Anderson, Wim Wenders, Anthony Minghella, David Cronenberg, roller i filmer som «Auto Focus», «Mississippi Burning», «Platoon», «The Hunter», «Aviator», «Nymphomaniac» – og ikoniske opptredener som Bobby Peru i «Wild At Heart» og Green Goblin i «Spider-Man».

– Lars von Trier sa en gang at alle filmer er som stein i skoa. Er det noe du kan kjenne deg igjen i?

– Jeg skjønner hva han mener, men det spørs om du vil la steinen plage deg resten av livet. Lars er en av de aller største, som jeg håper jeg får jobbe med igjen. Hans forpliktelser som regissør stikker mye dypere enn det jeg må forholde meg til, men jeg er den som løsner steinen for ham. Jeg tar skoa av og fjerner steinen så godt det lar seg gjøre. Det er min oppgave, sier Dafoe, som er en av disse skuespillerne som bare blir bedre jo eldre de blir.

Regissøren viktig

Han har alltid søkt utfordringer for ikke å stivne i seg selv, som nå sist, med «The Florida Project» og den kommende rollen som Vincent Van Gogh i Julian Schnabels «At Eternity’s Gate».

– Men bare til en viss grad. Skal vi være ærlige handler det også om hvilke roller som er tilgjengelige. Jeg tror ikke noen skuespiller med hånda på hjertet kan si at han eller hun har absolutt kontroll over sine valg. Jeg forsøker å ta de valgene jeg mener er best ut fra hva som ligger på bordet, men det som er hyggelig er at jo eldre jeg blir, øker også tilfanget på gode roller.

– Og det gjelder også valg av regissører?

– Definitivt. Regissøren er viktig. Jeg liker den personlige filmen. Jeg liker å omfavne en annens idé og gjøre den til min egen, gjøre noe du ikke helt forstår. Da er det ingen grenser for hvor langt du kan nå. Det kan faktisk være frigjørende, i mangel på et bedre ord. Gjør du noe bare for å tilfredsstille deg selv, uansett hvilket arsenal du har å rutte med, blir det selvopptatt og for min del uinteressant.

– Er det sant at de store rollene blir en del av deg etter at jobben er gjort?

– Det er til en viss grad sant, men gjør du mange nok går de inn i hverandre og vannes ut på en sunn måte, akkurat som i det virkelige liv. Det at alle kun har en personlighet er bare en illusjon. Jeg tror du stadig tilegner deg nye og ulike personligheter ut fra et rent overlevelsesinstinkt, og til sammen gjør de deg til den du er. Det å kunne spille ut mange av dem i ulike scenarioer og i ulike følelsesspektre er blant de store gledene ved å kunne opptre, sier 62-åringen.

Finn din identitet

– Det å være en av åtte søsken, er det ...

– ... det gjør at du ikke får dine foreldres oppmerksomhet i det hele tatt. Ja! Og om noen la meg på en psykiaterbenk ville nok det vært svaret på hvorfor jeg ble skuespiller. Nei da, men det er nok litt sant. Er du født inn i en stamme vil du på ett eller annet tidspunkt måtte finne din egen identitet, ellers er du ille ute. Alle de virkelig dårlige tingene i verden har utspring i noen som leter etter en egen identitet, det tror jeg, sier Dafoe, som tidlig visste hvilken vei han skulle gå.

– Min oppgave var å bli «Billy Vitsemakeren», han som gjøglet og tullet rundt, det var sånn det startet. Jeg likte alltid å opptre som barn, sier skuespilleren som i sin nye film spiller mot nettopp en mengde barn som ikke er til å holde styr på, i Sean Bakers såre klassedrama «The Florida Project». Defoe er motellbestyreren på The Magic Castle, motellet i skyggen av Disneyworld der de aller fattigste barnefamiliene bor før de for alvor havner på gata i Donald Trumps USA.

– Sean Baker er hva jeg kaller en filmskaper, og «The Florida Project» var geriljafilming i ordets rette forstand. Det et neorealistisk drama med alle de rette elementene, en underklasse sett med et usentimentalt og uromantisk blikk, filmet i deres eget miljø med amatørskuespillere og barn.

«The Florida Project»

Defoe elsker «The Florida Project» og skulle han vinne Oscar for rollen håper han at flere skal bli oppmerksom på filmen.

– På ett vis vil du som skuespiller gjerne at publikum skal tenke: «hvem er denne fyren, jeg har aldri sett han før?». Det er selvsagt umulig når du har spilt i film og i teater i førti år. Likevel handler det om å finne roller som får deg til å gjenoppleve følelsen av at du gjør noe for første gang, og «The Florida Project» var et slikt prosjekt. Jeg er den eneste kjente skuespilleren, så hvis ikke jeg har en god dag på jobben vil hele filmen stinke fordi folk vil si at disse ungene er naturlige, men han derre skuespilleren, herregud … Jeg er ikke en sucker etter komplimenter, men jeg mener selv jeg gjorde det ok. Å være hotellmanager er ikke den mest dramatiske rollen man kan ha, men jeg er stolt av at kritikerne anerkjenner at det kan være stor skuespillerkunst, det også.

– Etter alle disse rollene, hvilke kommer fremmede folk bort og takker deg for?

– Du vet, det morsomme er at jeg alltid kan se på folk hvilket filmmenneske de er. Eller jeg kan se på folk når de sluttet å se film, når de ble etablerte og sluttet å gå på kino, når de ble skilte, begynte å se film igjen, eller fikk barn eller flyttet ut til forstedene hvor de kun viste blockbusterne. Men noen filmer går selvsagt igjen, og det går ikke en dag uten at noe kommer bort til meg og sier «Hei, det er jo Green Goblin!» Og det er hyggelig, selv så mange år etter «Spider-Man».

– Og det etter tunge, såkalte seriøse roller hele livet, også på teatret.

– Jo, men for filmfolk er teatret en helt annen verden. De fleste som ser meg i filmene vet ikke engang at jeg har stått på en scene, selv om jeg gjør veldig mye teater. Og de som ser meg på teatret er på sin side neppe interessert i Green Goblin.

Antikrist

– Noen av filmene regnes som kontroversielle. Søkte du disse bevisst, som «Last Temptation Of Christ» og «Antichrist»?

– Noen ganger tiltrekkes du av det utfordrende. Du tiltrekkes av det som skremmer deg, men du kan ikke planlegge å opprøre folk. Jeg leste manuset på «Antichrist» og var ikke i tvil om at det var en røff historie, men jeg er naiv på den måten at jeg faktisk trodde at det ville bli en nydelig film som ikke ville støte noen, sier han, og bedyrer at det var det samme med «Last Temptation Of Christ».

– Det er film om åndelighet laget i en tid fylt av slasherfilmer og porno. Hvem i alle dager ville bli opprørt av det? Trodde jeg i all min uskyld, sier Defoe, som slår fast at det finnes nok av filmer som på manusstadiet har «Oscar» stemplet over hele seg, men som nettopp derfor aldri kommer til å vinne noe som helst.

– Og velger du å takke ja til disse filmene, føler du deg skitten. Slik bransjen er blitt er Oscar-filmene en egen sjanger i seg selv. Sett deg i rullestolen, grin, dø. Jeg skyr unna om jeg kan, selv om jeg har full respekt for at det finnes skuespillere som har behov for den slags roller som et skudd i armen. Det er ikke meg. Jeg er blitt nominert til Oscar tre ganger i løpet av førti år. Alle nominasjonene har kommet ut av det blå, sier han om de tre nominasjonene som foruten «The Florida Project» var for «Platoon» og «Shadow Of The Vampire».

– Når du ser tilbake på de førti årene, hvilke roller har slik du ser det formet deg mest som skuespiller?

– Det er et fint spørsmål, men jeg står over både for min egen del og din del, fordi da begynner jeg plutselig å definere meg selv for både meg selv og andre. Jeg vil kunne begynne å tro på mitt eget drittpreik og bli høy på meg selv. Men jeg er helt sikker på at om jeg ba deg nevne tre roller du tror har betydd mye for meg, så ville jeg kunne si meg enig. De rollene er lett å få øye på, sier han.