«Draum om hausten»: Kjærlighet, makt og slekters gang

Jon Fosses «Draum om hausten» får den her innrammende hovedscenen på Nationaltheatret til å vibrere. Det er et av hans mest sentrale dramaer, en dyptloddende eksistensiell tekst som binder og klipper trådene mellom generasjonene, som utforsker kjærlighet, makt og erotikk, og hvor døden finnes både bokstavelig og som en skimring over kirkegården hvor møtene mellom medlemmene av en opprevet familie finner sted.

Med årets oppsetning er «Draum om hausten» tilbake på Nationaltheatret, der urpremieren på stykket fant sted i 1999. Det ble skrevet sent i rekken av dramaer som står igjen blant hans mest kjente fra denne perioden, som «Namnet», «Nokon kjem til å komme», «Sonen» og «Natta syng sine songar». Stykket markerte også et slags skifte i måten Fosse skriver på.

Den underliggende humoren og livsbegjæret strømmer gjennom den korthogde, enkle og rammende dialogen, og i bunnen er det et relasjonsdrama der kjærlighet, svik og sorg er de bærende elementene, knyttet til minner og tidsflyt idet kronologien nesten umerkelig lar handling hoppe fram og tilbake i tid.