5
TEATER
«Dottera»
Av Goksøyr & Martens
Regi: Camilla Martens og Toril Goksøyr
Scenografi: Olav Myrtvedt
Med: Julie Moe Sandø, Oddgeir Thune, Tuva Holen, Heidi Gjermundsen Broch, m.fl.
Det Norske Teatret
Med journalistisk presisjon dissekerer Camilla Martens og Toril Goksøyr tilstanden i den moderne familien, og med teatret som lerret skaper de et langt mer finkornet bilde enn noen featurereportasje er i stand til. Det er mor og far og deres to sønner, men det er også far og hans datter fra et tidligere ekteskap. Når en rastløs natt blir til tidlig morgen fyller hun 18 år, med gaver, kake og kravlende småbrødre. Allerede her kommer sprekkene til syne, bristen i relasjonene, misunnelse, avmakt og fornemmelsen av å være tilsidesatt i sitt eget hjem.
Les også: Hverdagsdrama ute i det fri
Goksøyr og Martens gjør virkelighet og hverdag til kunst. Rent konkret er «Dottera» det andre av i alt fem frittstående teaterstykker i den såkalte pentalogien «Livet nr. 1-5», hvor duoen tar for seg ulike ståsted i livet fra barndom til død, basert på samtaler med en lang rekke personer. Konseptets virkelighetsnære natur danner noe mellom dokumentar og et samfunnsfragment som gjør det fiktive gjenkjennelig og speilende. «Livet» begynte med stykket «11 år», om et barn som tar sitt eget liv etter mobbing med skolen som ramme. Livet nr. 2 er «Dottera», tenåringen, om en familie hvor uttrykk som mine barn og dine barn ikke bare kompliserer hverdagen, men også oppfatningen av hvem man selv er i en sammensatt konstellasjon. Vi beveger oss ut av det åpne rommet og inn i det private og det personlige.
Les også: «Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi
18-åringen Ane (Tuva Holen) bor mest hos moren Frøydis (Heidi Gjermundsen Broch), men har også rom og åpent hjem hos faren Mikal (Oddgeir Thune), stemoren Pia (Julie Moe Sandø) og deres to gutter i tidlig skolealder, Casper (Casper Falck-Løvås) og Benjamin (Benjamin Haug Hagen). Stemningen mellom de voksne, Ane medregnet, synes uavklart, preget av skjulte agendaer, fortielser og uavsluttede prosesser som ligger år bak i tid. Ane blir på overflaten en katalysator til konfliktene i hjemmet, og det ulmer under tilkjempet idyll når Frøydis insisterer på å stikke innom på kvelden for å sjekke at alt går bra når Ane skal ha 18-årsmiddag for venninner. Slik kan de andre, også Pia som har tilbudt seg å bli hjemme, dra på telttur uten å være urolige.
Les også: Ungdommens egen teaterscene
Igjen lar Goksøyr & Martens teaterrommet opphøre. Som i «11 år» og utendørsoppsetningen «Fri» erstattes scene og seter med et fire meter høyt kvadratisk publikumsstillas der du vaglende ser ned på skuespillere og parallelle handlinger. I dette tilfellet blir hovedscenen på Det Norske Teatret en leilighet der mønstrene på gulvet angir rominndelingen. Fugleperspektivet åpner for andre tolkninger og opplevelser, følelsen av å være stille iakttakere som stjålent kikker ned på noe privat og intimt, som på et lerret. Vi ser alt, men ikke blikkene. Vi hører alt, og enda mer enn det som sies og gjøres takket være hodetelefonene som gir forestillingen ytterligere en dimensjon, men vi ser ikke alltid responsen. I akkurat «Dottera», hvor stillheten rollefigurene imellom utgjør noen av de viktigste passasjene, blir avstanden og mangelen på øyekontakt illustrerende for avstanden mellom personene på scenen.
Les også: «Havboka»: Et glefs fra dypet
Skuespillerne drar likevel blikket til seg, også de svært godt instruerte guttene i en scenografi og et mylder av gjenstander som bidrar til identifisering og klassebestemmelse. En moderne, urban familie hvor riktige leker trumfer dataspill, hvor arvegodset er i bruk og Lotus-kjelene blomstrer mellom teak og stål, vintageklær og leker av tre der labyrinten på gulvet kommer historien i forkjøpet. Ingenting er tilfeldig i scenograf Olav Myrtvedts lekre og levende kaos, heller ikke at romaner av Rachel Cusk og Naja Maria Aidt ligger synlig så vel på nattbord som mellom linjene i teksten. Sånn sett passer Jan Johanssons og Veronica Maggios musikk inn i en helhet der preferansene blir forutsigbare, mens «Cups» av Anna Kendrick (framført av Tuva Holen) blir lekent konkluderende.
Les også: «Sporvogn til begjær»: Rapport fra en amerikansk bakgård
Broch gjør i sitt korte innhopp inntrykk som Anes mor, som klamrer seg fast idet mange lag avdekkes, mens Thunes usympatiske tvetydighet kaster skygger over relasjoner under press. Særlig mønstrer Julie Moe Søndøs umerkelige skifter gjennom kroppsspråk og tilstedeværelse noe ekstra i dette «landskapet» som får selv det mest hverdagslige til å dirre, som den personen i familien som føler seg mest tilsidesatt. På flere nivåer er «Dottera» fortellingen om tårn som skal rase, men det er ingen eksplosiv forestilling i det ytre selv om de mest utslagsgivende scenene er koreografert til kaotisk perfeksjon. Goksøyr og Martens er heller ikke så direkte og tematisk brutale i sine virkemidler her som de innimellom kan være, men det antydende og det underliggende inneholder nok dramatikk til at ingenting blir det samme mer. I det ligger styrken i et kunstnerisk prosjekt som evner å gripe vår egen samtid.