Galleri F15s utstilling «Exitus – død, sorg og melankoli» går rett på sak. Claudia Reinhardt Teljers serie «Kjærlighetens gravkammer», (Tomb of Love – Grabkammer der Liebe), rekonstruerer «berømte» selvmord som familien Gottschalks under andre verdenskrig.

Døden i påskeuken

Tidspunktet for utstillingen på Galleri F15 på Jeløya kunne ikke vært valgt bedre. Tematikken død, sorg og melankoli gir inngangen til den stille uken en ekstra dimensjon.

 

UTSTILLING

«Exitus – død, sorg og melankoli»

Galleri F15, Moss

Til 31. mai

MOSS (Dagsavisen): Du har kanskje ikke tenkt på det på noen års tid, men påsken dreier seg om Jesus’ lidelse og død. Våre dagers feriefokus har gjort at påskeukens opprinnelse er gått i glemmeboken. Da er det sunt å bli minnet om den dimensjonen som trekkes opp i påskebudskapet. Påskens pasjon berører noe dypt fundamentalt i alle mennesker, uavhengig av om du er kristen eller ikke.

Påskebudskapet er blant de tingene som «Exitus – død, sorg og melankoli» dreier rundt. Utstillingen på Galleri F15 har kanskje ikke tittelen som vil tiltrekke seg de store hordene, men det at vi skal dø er det eneste sikre vi vet. Alle vil måtte forholde seg til sin egen og noen annens død flere ganger gjennom livet. I vår tid blir døden feid under teppet. Den blir knapt nevnt, og når det skjer blir døden gjerne omskrevet til «gikk stille bort» eller «åndet ut». På F15 kan du se døden i hvitøyet.

Det latinske begrepet «Exitus» betyr både død og utgang. Men i motsetning til en avslutning gir en «exit» både en retning og muligheter for noe nytt. Dette åpner for en positiv forståelse av tematikken, og åpner en dør mot en videre opplevelse. Det er jo også kjernen i påskebudskapet, at Jesus gjennom sin lidelse og død påtar seg all verdens synder og tilbyr dem som tror på ham en ny mulighet. Og sorgarbeid er i de fleste tilfeller en positiv erfaring som leder frem til forsoning og ro. Melankolien står mellom sorgen og døden, og innebærer en erfaring som balanserer mellom det destruktivt sentimentale og det byggende.

Med tolv kunstnere fra syv land er dette en sammensatt utstilling. Det gjelder også innhold og teknikk, som spenner fra Sverre Mallings lavmælte og vakre tegning av massedrapsmannen fra 22. juli, via maleri, installasjon, skulptur og foto til video. Det er for mange kunstverk til å nevne alle, men noen av dem som gjorde spesielt inntrykk må jeg innom. Jeg kan jo starte med dem som vakte størst undring, nemlig Thomas Henrikssons fem malerier. Titlene gir en liten pekepinn, men jeg hadde problemer med å forstå hvilken sammenheng de har til temaet. Men steike fine er de uansett. Da er det langt enklere med Tor Børresens skulptur «Knocking Death in the Skull with a Bone», der tittelens bokstavelige humor ikke er til å ta feil av.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selvmordet er en vesentlig del av utstillingen. Det kommer ofte overraskende på omgivelsene, og er i sin konsekvens det mest stillferdige ropet om fortvilelsens nådeløshet. To kunstnere dykker ned i selvmordet som fenomen. Mattias Härenstams video «Reconstruction» er en stillestående, men like fullt gripende rekonstruksjon av omstendighetene rundt et selvmord – midt i «folkhemmets» rekkehusidyll. Claudia Reinhardt-Teljer, som også er utstillingens kurator, har laget en serie fotografier der hun rekonstruerer ulike «berømte» selvmord fra begynnelsen av 1800-tallet og opp til vår tid. Det er en omfattende serie som presenteres med litt for små kopier. Den følges av tekster som forteller om omstendighetene rundt selvmordene. Serien blir en øyneåpner som peker både mot dødens melankoli og selvmordets nådeløse konsekvens.

Utstillingen er utstyrt med aldersgrense. Det finner jeg besynderlig. Ja, det er noen uhyggelige bilder, ikke minst britiske Jo Spence sine fotografier, som blant annet viser lemlestede kropper. Men det er langt mer uhyggelig hvis vi ikke skal kunne snakke med våre barn om hvorfor og at det er uhyggelig. Jeg finner det også merkverdig at utstillingens kurator gir seg selv så stor plass. Min reaksjon er kanskje et resultat av janteloven, men når hun har gitt seg selv det mest sentrale rommet og bildet hennes figurerer på utstillingens plakat og invitasjonskort blir dominansen påfallende. Men hun skal ha kreditt for det utvalget hun har gjort. Dette er en utstilling som åpner for refleksjon og ettertanke om noen av de temaene som er med på å forme oss som mennesker. Det har ingen vondt av å møte. Åpner du døren til Galleri F15 vil du ikke bare kunne se døden i hvitøyet. Du vil se deg selv også.