Kultur

Djevelsk utilgjengelig

Inferno-aktuelle Trånn Ciekals i Djevel har aldri hatt særlig sansen for å gjøre liveopptredener. Heller ikke på Inferno.

– I disse «sosiale medier-tider», må man nesten anstrenge seg for å la musikken snakke for seg selv, mener Trånn Ciekals. Vokalisten og låtskriveren i Djevel har alltid ment det er svært lite interessant å vite noe som helst om hvem som lager musikken du hører på.

– Jeg har aldri helt skjønt hva folk skal med meg, eller noen andre. Det er veldig uinteressant.

– Likevel sa du ja til intervju med oss?

– Ja, jeg gjør alltid noen få intervjuer i forbindelse med nye plater, så der var du heldig.

Les også: Pengeinnsamling for Helvete

90-talls

For det har Djevel nå. En ny plate. «Blant Svarte Graner» er deres femte fullengder, og kom ut på Aftermath music forrige uke. Riktignok uten vokalist Erlend Hjelvik, som nylig sa opp da et visst Kvelertak-prosjekt tok litt mer tid og turnévirksomhet.

Men Djevel klarer seg godt uten, mener Ciekals, som for øvrig også liker å klare seg uten nye musikalske innfall.

– Den typen black metal jeg lager henger veldig igjen i 90-tallet. Jeg har ikke inkorporert nye stiler siden jeg starta i 1992. Det vil jeg påstå. Jeg har noen synspunkter på hvordan uttrykket vårt skal være, som jeg forholder meg ganske strengt til. Jeg lager alt på klassisk gitar.

Av og til høres også gitaren til Djevel ganske folkevise-aktig ut.

– Det melodiske uttrykket er veldig norsk, men det er tekstene også, selvfølgelig, sier Cikerals.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke så banalt

Gamle norske hedenske og djevelske ritualer er en gjenganger i tekstene til Djevel. Eller Svartedauden.

– Men det er ikke så banalt og barnslig som da vi var fjorten og skrev «i en mørk ond skog», og det var det. Det er et mer voksent og reflektert tankesett rundt det hele, forsikrer Ciekals.

– Hvis dere har sittet fast i 90-tallet siden 90-tallet, blir det ikke litt ensformig om ikke sounden deres utvikler seg?

– Jo, de fleste må gjerne gjøre det. Men da jeg begynte med black metal, eksisterte det veldig klare regler. Men så begynte flere band å blande inn all slags trash metal og andre sjangere og flotte synth-apparater. Og det har jeg aldri hatt noen interesse av, sier Ciekals.

– Det tar bort følelsen som jeg mener er norsk black metal. Men det er ikke sånn at jeg sitter og tenker «nå må jeg huske regelen min». Det er bare slik det er. De fleste som hører på musikken vår, forstår hva jeg mener med dette.

Les også: Guide til årets påskekrim

Konsert-allergi

Men Ciekals er langt fra begeistra av tanken på å spille sin første konsert under Norges største black metal-festival i Oslo i påsken.

– Jeg er ikke så glad i å spille konserter. Jeg er komfortabel nok med å gjøre det av og til. Og selv om jeg har blitt 40 år og har et voksent liv, så er black metal ganske likt for meg nå, som da jeg var ung; den skal ikke være underholdende, men hovedsakelig skape en stemning og en følelse, og den passer best når du sitter stille og hører på musikken for deg selv, og kommer inn i en mental tilstand, sier han.

– Black metal er ikke det jeg forbinder med 300 festglade mennesker. Men det at folk kan fortelle at de har hørt musikken min, og at den har gjort at de forsvant i en spesiell tilstand, det får meg til å tenke at jeg har oppnådd noe genuint. I det å skape noe som rører ved noe i folk. Det er jo bra.

Les også: Norge først ute med krim (Dagsavisen+)

Ingen publikumsfrierier

– Hvordan kan du generalisere konsertopplevelser som noe som kun er tufta på «festglade mennesker»? Er ikke live-uttrykket nettopp heller forsterkende for musikkopplevelsen, uavhengig av om den er ment å gjøre folk glade, sinte eller triste? Det er vel derfor man går på konsert, for å få en mer intens, genuin opplevelse, som ikke er ferdig innspilt i et studio?

– Jeg vil absolutt si at det å spille klokka 17.30 på en festival, er som å spille for «festglade mennesker». Men jeg er ikke for noe publikumsfrieri. Vi spiller sangene våre og går vekk igjen.

– Det er dere jo heller ikke det første bandet som gjør. Og ta Inferno, som dere opptrer på for første gang – er ikke det en fin arena å spille på, eller tror du samtlige der er «festglade mennesker» også?

– Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle gjøre det. Jeg har tatt flere runder med meg selv, og jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg gjør det. Men det passer bra med utgivelsen av det nye albumet. Jeg skal ikke late som at det ikke er viktig å få det litt ut til folk, sier Ciekals.

– Men jeg mener oppriktig at Inferno ikke er et optimalt sted for Djevel å spille, eller for publikum å se oss. Jeg trives best med å ha konsert i et lite lokale med lav takhøyde og dårlig belysning. Det er bedre stemning og et bedre miljø for Djevel. Det skal vi nok gjøre til høsten.

Fikk du med deg denne?: Ble kasteball i NFI-systemet (Dagsavisen+)

Nazi-fans

Som flere andre band i sjangeren, har Ciekals, trommis Bård Eithun og bassist Loyd Hektoen opplevd å tiltrekke seg høyreekstreme fans på konserter.

– Da vi spilte i Polen i fjor, troppa det opp en liten gjeng nynazister med Breivik-T-skjorter. Jeg forstår jo at når du har norrøne tekster, så kan sånt tiltrekke seg slike. Det husker jeg jo fra jeg var ung og folk hadde sånne holdninger i black metal-miljøet.

– Hva gjorde dere da?

– Det er ikke de du stopper opp og snakker med, liksom. Men du kan velge mellom å havne i slåsskamp eller gjøre det du skal; holde konsert.

– Men kan dere ikke uttrykke at dere tar avstand fra det at enkelte publikummere tropper opp i Breivik-genser fra scenekanten?

– Selvfølgelig reagerer jeg på det. Men du får ikke forandra den gjengen på 5–6 blant de 300, fra scenen. Ute i Øst-Europa er det andre tilstander. Det er høyreekstreme miljøer som knytter seg opp til alt som har med det norrøne å gjøre. De kommer på black metal-konserter, selv om jeg ikke har noen viking-tekster. Jeg kan ikke forholde meg til det de tolker i tekstene mine, så lenge jeg vet selv hva mine tekster handler om og ikke handler om. Denne musikksjangeren er veldig ekstrem fra før. Det er ikke pop vi holder på med – selv om jeg personlig setter stor pris på god popmusikk.

Mer fra Dagsavisen