Annonse
Den folkekjære skuespilleren Aud Schønemann (1922–2006) er en av de rundt 80 skulpturene i boken «Fast plass». Nina Sundbyes skulptur står foran Oslo Nye Teater.

Disse kunstbøkene begeistret i 2017

Nylig publiserte Aftenposten en oversikt over de ti billedkunstnerne som tjente mest. Menn alle sammen. Men årets beste kunstbøker domineres av kvinner.

Annonse
Kultur

 

Av Lars Elton

I den nevnte artikkelen ble det fremhevet hvilken ubalanse de ti mennene representerer når over 70 prosent av billedkunstnerne er kvinner. Men selv om kvinnene er i overtall, er det fortsatt mannlige kunstnere som selger mest, oppnår de høyeste prisene og får mest oppmerksomhet i media.

Derfor mener jeg at boken «Fast plass» er blant årets absolutt viktigste kunstbøker. I et samfunn som anser seg å være rimelig likestilt har høstens #metoo-bevegelse minnet oss på hvor utsatt kvinner er. Seksuell trakassering er et symbol på de mange, og ofte skjulte mekanismene som hindrer reell likestilling. For selv om kvinner har inntatt mange av samfunnets bastioner, er skjevhetene mellom kjønnene fortsatt en grunnleggende struktur i det norske samfunnet.

Få steder kommer det så tydelig til uttrykk som i kunstlivet. I boken «Fast plass» (Forlaget Press) trekker initiativtaker Nora Ceciliedatter Nerdrum og redaktør Hilde Herming frem de 73 kvinnene som er portrettert med en skulptur i det offentlige rom. (Kirsten Kokkins skulptur av Dronning Sonja er kommet til etter at boken ble ferdig.) I motsetning til antall menn som står på sokkel i dette landet, er kvinner sterkt underrepresentert. Skulle noen utgi bok om mennene ville det bli et bindsterkt verk. Kvinnene i denne boken er plassert på sokkel for det de har utrettet, mens menn gjerne kommer på sokkel som et resultat av sin posisjon.

Boken dokumenterer hvem disse kvinnene er, hva de har gjort og hvem som har sørget for at de nå har fast plass i det offentlige rom. Boken er også et kunstprosjekt der fotokunstneren Marte Aas får sette sitt umiskjennelige preg på resultatet. Nettopp bildene er en vesentlig grunn til å trekke frem denne boken. For Aas nærmer seg skulpturene med et skjevt blikk. Dette er ikke heroiske fotografier av monumentale skulpturer. Nei, her er de fotografert i sitt daglige miljø, gjerne sett bakfra eller mot hverdagslige omgivelser. Denne aparte måten å se skulpturene på kler prosjektet veldig godt.

Kvinner er i det hele tatt godt synlig i årets kunstbokproduksjon. Et uttrykk for den tradisjonelle, «undertrykte» kvinnerollen kommer til syne i Nanna Segelckes bok «Marianne Andresen – Slottet – Familien – Kunsten» (Orfeus). Jeg brukte anførselstegn rundt undertrykt fordi boken forteller om virksomheten til enken etter tobakkskongen Johan H. Andresen. Hun ble født inn i en av Sveriges eldste adelsslekter, og levde et spesielt privilegert liv. At hun var utdannet kunstner og tegnet og malte hver eneste dag, var det bare familien som visste. Hun er en dyktig, men uttrykksmessig ganske tradisjonell akvarellmaler. I bokens tittel står «kunsten» til slutt, og det er en fascinerende og perspektivrik historie som fortelles. Men det er kunsten som er grunnen for bokutgivelsen, som også ble feiret med en utstilling tidligere i høst.

Wenche Øyen er en annen kunstner som har hatt akvarellen som sitt foretrukne medium. Men hun har levd et veldig annerledes liv enn Andresen, og den biografisk anlagte boken om hennes kunstnerskap (Press) er en sjarmerende blanding av anekdoter, notater og fotografier. Men det er kunsten som gis mest oppmerksomhet, og det er på grunn av Øyens store kvaliteter som billedkunstner at denne boken har sin berettigelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi må jo ha med noen menn også, og biografien «Hans Normann Dahl – Fortelleren» (Pax) er ett av høydepunktene. Redaktør Bjarne Rognan går grundigere til verks enn tilfellet er i boken om Wenche Øyen, og det kunstfaglige pares med det biografiske på utmerket vis. Også her er kunsten den viktigste begrunnelsen for utgivelsen, og begge er kunstnere som kombinerer fri kunst med (bok-)illustrasjoner. Det har gjort dem folkekjære, og det fine med disse bøkene er at de utvider vår kunnskap om kunstnerne.

Hvorvidt illustrasjonskunst er «ordentlig kunst» har vært diskutert lenge. Jeg bryr meg ikke om det når resultatet er så bra som i tilfellet med Anna Fiskes «Trær jeg har møtt». Hennes blanding av tegninger, erindringer og poetiske tekster gjør dette til en bok utenom det vanlige. Billedboksjangeren er i det hele tatt en norsk suksesshistorie, der spesielt tegnede barnebøker er en stor eksportsuksess. Fiske har gitt ut sin bok på forlaget No Comprendo Press, som vier spesiell oppmerksomhet mot tegneserieformatet. Mange vil ha fått med seg Steffen Kvernelands suksess med boken om Edvard Munch. I år har hans kollega Lars Fiske gitt ut en tegneseriebiografi om den radikale tyske kunstneren George Grosz (1893-1959). Forlaget står også bak viktige utgivelser med Bendik Kaltenborn og Christopher Nielsens «Misfornøyelsesbar». I sjangeren tegneserier må også Kay Arne Kirkebøs «All is lost» (eget forlag) nevnes. Hans rølpete ungdomsfortelling er en kunstnerisk styrkeprøve av sjeldent format.

Tidligere VG-journalist Børre Haugstad er ute med andre bind i sin serie om rederkapitalen og Nasjonalgalleriet, «Trygve Sagen – Gutten Norge glemte» (Schreibtisch). Han hevder å ha skapt en ny sjanger, en visuell biografi, og den velskrevne og mursteinstykke boken forteller en fascinerende historie om vekst og fall. Og når Nasjonalgalleriet først er nevnt, er det grunn til å minne om Audun Echoffs bok (Fagbokforlaget), der den nylig avgåtte direktør ved Nasjonalmuseet argumenterer for at Nasjonalgalleriet fortsatt bør være en del av Nasjonalmuseet. Dessverre kom denne boken først etter at han gikk av i mars.

Nasjonalmuseet er lite verdt uten kunstnerne som lager kunsten. Når innkjøpene er få er det blitt viktig å dokumentere kunstnerskapet. Det resulterer i en rekke gode kunstbøker, både i form av kunstnermonografier og kataloger utgitt av gallerier og museer. I sistnevnte sjanger vil jeg trekke frem Henie Onstad Kunstsenters katalog til maleren Irma Salo Jægers utstilling i januar, Stavanger Kunstmuseums katalog til Kitty Kialland-utstillingen og Lillehammer Kunstmuseums katalog om smykkekunstneren Liv Blåvarp. Vakre bøker alle tre.

At kunsten kan reflektere samfunnet er gjerne noe vi snakker om. Men i Guttorm Guttormsgårds «Selvbilder» (Pax) og Borgny Svalastogs «Vår sti» (Trykk), som begge har speil på forsiden, er hensikten ganske annerledes. Bøkene representerer dypdykk i henholdsvis én begrenset sjanger og ett utsmykkingsprosjekt. Per Berntsens «Metsä», Preben Holsts «Things That Never Happened», Verena Winkelmannns «Sone» og Maya Øklands «Stranger in Motherland» (alle utgitt av Teknisk Industri) er likeledes bøker som gjør dypdykk i ett, begrenset prosjekt. De opererer med ulik grad av fotografisk perfeksjon, som styrkes av at forlaget har lagt ekstra omsorg i bøkenes utstyr. Når du dykker ned i bildene og tekstene som følger dem utvides opplevelsen. Det som i utgangspunktet er sært blir interessant.

Både Forbundet Frie Fotografer og Norske Tekstilkunstnere fyller 40 år i år, og sistnevntes jubileumsbok er høyst lesverdig. Begge organisasjoner ble stiftet for å markere faggruppene i kampen om utstillingsplass, innkjøp og stipender. Høstens dragkamp om kunstnernes stipender har fått frem hvor lite det store flertallet kunstnere tjener. Hvordan det er å leve med konstant dårlig økonomi er ett av temaene som går igjen i Ingvill Henmo og Ika Kaminkas intervjubok «Kunstarbeid». Den er upretensiøs og drivende god, og bringer oss tett inn på den kunstneriske prosessen og livet til 16 kunstnere. Bare seks av dem er menn, men jeg tør vedde på at det er mennene som er mest kjent blant et bredt publikum. Skal jeg si dessverre?

Annonse