Det har vakt debatt at Kode-direktør Karin Hindsbo har invitert dronning Sonja (til høyre) som den eneste kunstneren som stiller ut ved gjenåpningen av det tradisjonsrike utstillingsbygget Kode 1 i Bergen. Her viser de to fram dronningens utstilling. Dagsavisens anmelder er kritisk til invitasjonen og utstillingen. FOTO: MARIT HOMMEDAL/NTB SCANPIX

Direktørens kunstfaglige fallitterklæring

Dronning Sonja er eneste kunstner ved gjenåpningen av gamle Permanenten i Bergen. Dermed er hun ufrivillig blitt midtpunktet i en opphetet strid der undertegnede har båret ved til bålet. Spørsmålet er: Hva gjør hun der, og holder kunsten mål?

 

UTSTILLING

H.M. Dronning Sonja: «Underveis»

Gjenåpning av sølvskatten, Singersamlingen med mer

Kode 1Bergen, 23/5 – 24/9

Dronning Sonja er en habil kunstner. Dem finnes det mange av. Når hun er én av mange må spørsmålet bli om hun er riktig kunstner til åpningsutstillingen for Kode 1? Enkelt og greit: Er dronningen den beste samtidskunstneren akkurat nå? Er det denne kunsten som bør vises når Norges nest viktigste kunstmuseum skal markere gjenåpningen av et av nasjonens mest prestisje- og tradisjonstunge museumsbygg? Eller er det helt andre grunner som ligger bak?

Til denne utstillingen kunne museet valgt på øverste hylle. Gjenåpningen av Kode 1 fortjener det beste. Men Kode-direktør Karin Hindsbo har gjentatt sin trossetning om og om igjen: At Sonja er invitert til å stille ut for å hedre dronningens mangeårige innsats for kunst- og kulturlivet. Kongeparets 80-årsjubileer er en gyllen anledning. Og det skal hun ha. Dronningen er et uvurderlig forbilde som alltid stiller opp for kunsten. Hun er kanskje den eneste personen i samfunnets toppsjikt som sier at kunst og kultur er viktig.

Karin Hindsbo har ingen kunstfaglig begrunnelse for å invitere dronningen som kunstner. I stedet gjentar Kode-direktøren sitt mantra til hun blir blå i fjeset. Jeg tror ikke på henne for fem øre. Jeg tror ikke at hun tror på det selv en gang. Hadde hun forstått dronningens rolle, kunne direktøren invitert Sonja til å vise sin kunstsamling. Nå viser hun en hybridutstilling med egen grafikk og keramikk blandet med utvalgte verk fra hennes samling av kunsthåndverk.

Enhver forstår at en museumsdirektør vil ha flest mulig besøkende. Og der er det ingen tvil: Dronninger trekker publikum. Men Karin Hindsbo, som er den påtroppende direktøren ved Nasjonalmuseet, trengte ikke vise dronningens kunst. Også en ren samlingsutstilling ville fungert som en publikumsmagnet. For hvem er vel ikke nysgjerrig på hva dronningen har samlet av kunst(håndverk)?

Hadde Kode-direktøren sagt det rett ut, at hun inviterte dronningen fordi hun vil ha en kjendis – da hadde det vært rimelig greit. Da kunne vi hatt en redelig diskusjon. Men når kritikken kommer, bedriver Karin Hindsbo tidens «newspeak» i beste Trump-ånd og nekter å diskutere realitetene. Etter pressevisningen, på direkte spørsmål, ville hun ikke engang innrømme at Sonja-utstillingen er hennes idé. I hennes munn er dette en kollektiv avgjørelse der det er vanskelig å si hvem som tenkte tanken først. I stedet for å ta ansvar og si dette er min idé, skyver hun sine medarbeidere foran seg. Jeg snakket med mange av de ansatte tirsdag, og det var ikke mulig å få noen til å bekrefte Hindsbos påstand om kollektiv idédrodling. Slik bør ikke en direktør oppføre seg.

Det vakte atskillig oppstyr i det bergenske kunstmiljøet da nyheten ble sluppet om at dronning Sonja var valgt som den eneste kunstneren som skulle stille ut når Kode 1 åpner igjen etter to års rehabilitering. Flere kritiserte beslutningen, og undertegnede uttalte til Bergens Tidende at det var forståelig at det kom kritikk. Da jeg møtte Hindsbo til debatt i NRK radio, kalte jeg Hindsbos beslutning en «kunstnerisk fallitterklæring».

Det var ikke dronningens kunst jeg siktet til. Som kunstner befinner Sonja seg i det store midtsjiktet. Det er veldig mange norske kunstnere som er bedre og mer interessante enn henne. Og det er mange som er dårligere. I tidligere tider var hennes metode – å gå i lære hos erfarne mestre i faget – en mer vanlig læreform enn det er i våre dager. Hvis vi ser på grafikken hennes er det ikke vanskelig å se hvilke forbilder hun har hatt. Inspirasjonen fra Kjell Nupen og Ørnulf Opdahl er ganske lett å peke på. Samtidig er det vanskeligere å se innflytelsen fra Magne Furuholmen, som er hennes nye samarbeidspartner. En kunstner å regne med blir dronningen først den dagen hun greier å frigjøre seg fra sine forbilder og bringer noe originalt til torgs.

Alle har rett til å forfølge sine interesser. Dronning Sonja er intet unntak. Når hun har valgt å gå ut i offentligheten og presentere seg selv som kunstner er det all grunn til å ta henne alvorlig. Selv har jeg skrevet kritikk av utstillingene hennes ved flere anledninger. Det har blitt både positivt og negativt. Det er grunn til å huske at hun fortsatt er i en læreprosess der hun, i likhet med andre studenter, prøver ut ulike teknikker og motiver. Utstillingen i Kode 1 har fått den talende tittelen «Underveis».

Også denne gangen synes det at Sonja mangler erfaring. Produksjonen er ujevn, og spennet mellom et stort spekter av teknikker, motiver og uttrykksformer gjør det til en uryddig utstilling. På det beste er bildene hennes gode, på det verste er de platte gjentakelser av motiver vi har sett mange ganger før. Denne blandingen kunne i seg selv være en sjarmerende kvalitet, men når det kommer fra en kunstner som helt tydelig ikke har funnet retningen ennå, da blir det relativt uinteressant. Når det kommer til keramikken har hun gjort store fremskritt, men det er med den som med grafikken – ingen av disse kunstverkene bringer noe nytt til torgs. Og ingen av dem er originale nok til å forsvare en museumsutstilling ved åpningen av et så viktig bygg som Kode 1.

Like fullt vil publikum strømme til. Det er ikke min vurdering som vil bestemme publikumstallet. De fleste vil ha en hyggelig opplevelse. Men det rettferdiggjør ikke direktørens valg. Som PR-strategi er Karin Hindsbos tåketale gull verdt. Hun har greid å forårsake oppstyr som gjør folk oppmerksomme på at det skjer noe. Og da kommer de strømmende. Men de kommer ikke på grunn av kunstnerisk kvalitet, som er det folket i kunstverdenen drømmer om. Det er dette spriket mellom idealer denne diskusjonen dreier seg om.

Vi skal også huske på at Dronning Sonjas utstilling bare er én del av gjenåpningen av det som inntil 2013 var kjent som Vestlandske Kunstindustrimuseum. Samtidig åpnet sølvsamlingen i det spektakulære «skjæreredet», og Singersamlingen blir endelig vist i full bredde. I tillegg står en ny butikk og restaurant ferdig. Men det viktigste grepet er kanskje studiemagasinene som er spredd rundt i bygget. Der vises oppunder ti prosent av samlingen, gjenstander som tidligere har vært oppbevart i magasinene, skjult for publikum. Kode-direktøren vil gjerne vise fram alt dette også.

Men det er en relativt flau opplevelse. Store deler av bygget er fortsatt avstengt fordi rehabiliteringen skal fortsette i over et år. Singersamlingen er presset sammen i et altfor lite rom med lite informasjon, og den tekniske løsningen for studiemagasinene fikk en kritikerkollega til å sammenligne dem med bur i en zoologisk hage. Og det har ikke vært nok penger til å rehabilitere alle toalettene en gang. I fjerde etasje, som for første gang blir åpnet for publikum, er de splitter nye, men i første etasje er (i hvert fall) herretoalettet fullt av skruehull i flisene og toalettlokket er løst.

Siden jeg har deltatt aktivt i debatten om Dronning Sonjas utstilling har jeg fått mange reaksjoner. Kun et forsvinnende lite mindretall forsvarer utstillingen. Ellers har støtten vært massiv, fra kunstmiljøet og vanlige folk som bryr seg om kunst. Selv fagfolk som har jobbet tett med dronningen sier at kritikken er berettiget. At dronningens rådgivere ikke holder mål. At noen burde fortalt henne at denne invitasjonen burde hun takket nei til. Det er for så vidt feil, for det er ikke dronningens ansvar å vurdere sin egen kunstnerrolle. Jeg forstår dronningen når hun sier at hun føler seg beæret over å bli invitert.

Ansvaret ligger ene og alene hos Karin Hindsbo. Dette er det siste hun gjør i Bergen før hun forlater Kode til fordel for direktørstillingen på Nasjonalmuseet. Invitasjonen til dronningen sender et veldig dårlig signal før hun overtar ansvaret for landets viktigste institusjon på det visuelle feltet. Skal Nasjonalmuseet styres etter populistiske idealer der publikumsfrierier og besøkstall er det eneste saliggjørende? Skal fagligheten settes på sidesporet? Det er grunn til å minne om at den senere tids suksesser ved Nasjonalmuseet er faglig sterke utstillinger. Det er kun de mest interesserte som hadde hørt om Tori Wrånes før hun åpnet den publikumsvennlige utstillingen i Museet for samtidskunst. Og i Nasjonalgalleriet har en faglig tung grafikkutstilling med kunst som normalt sett ikke er særlig populær blitt en publikumstreffer. Skal dette erstattes av kjendiseri og dronningutstillinger? Det er denne frykten kunstmiljøet kjenner på når kjendiseriet får styre.