Diktator i det offentlige rom

I kveld er det to premierer på Det Norske Teatret. Både på den åtte timer lange forestillingen «Andre Verdenskrig – Natt i verda» og Lars Ø. Rambergs utstilling «Heil». Med den ønsker Ramberg å la ubehaget publikum måtte føle fra forestillingen vedvare mens de oppholder seg i resten av bygget.

Sensurerer kunst

– Jeg har tatt et totalitært grep her, for at folk ikke bare kan rusle ut og nippe bekymringsløst til Chablis i pausen, sier Ramberg.

Den anerkjente Berlin-bosatte kunstneren skapte blant annet mye debatt etter installasjonen «Zweifel» – som betyr «Tvil» – på taket av DDR-monumentet Palast der Republik før det skulle rives i Berlin i 2005. «Andre verdenskrig – Natt i verda» handler om historier fra andre verdenskrig. Og for å underbygge den totalitære tematikken som nå preger teatret, har kunstneren forandret den visuelle identiteten på Det Norske Teatret totalt, ved å fjerne, flytte og å sensurere kunsten på huset.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Heil

Utstillingen tar utgangspunkt i ord som «heil» og «heim», som eksisterer både i det tyske og nynorske språket.

– Nasjonsbyggingsprosjektet til Ivar Aasen var jo absolutt nasjonalistisk. Derfor syns jeg det er morsomt å benytte anledningen til å provosere Det Norske Teatret spesielt, det nynorske teatret. Hva ønsker de egentlig å si med det? Prosjektet søker i så måte å krysse den Ivar Aasen’ske nasjonalismen med den tyske nasjonalismen, sier han.

Institusjonskritikk

Ramberg ønsker å stille spørsmål ved hva «det norske», slik Det Norske Teatret representerer det, egentlig er.

– Jeg mener «det norske» ikke er noe som kan stå stille. Det er en idé som skal bevege seg og forandre seg, noe vi alltid skal stille tvil med, noe vi må reforhandle og diskutere, sier han.

– «Heil» er i så måte et innlegg i en diskurs om hva vi som det norske folk vil være. Verden er full av krig i dag, ikke bare av andre verdenskrig. Norge deltar i krig, vi produserer våpen, vi er del av krigsmaskineriet. Samtidig går vi på teater og doper oss med kos og trygghet. Og det syns jeg er problematisk, sier han og legger til: – Om ikke kunsten skal være med på å rive løs i apatien, hva skal gjøre det da?