4
DANS
«Dido og Aeneas»
Av Henry Purcell og Nahum Tate
Koreografi og regi: Andreas Heise
Musikalsk ledelse: Bjarte Eike
Med: Astrid Norstad, Heidi C.B. Christensen, Mikkel Skorpen, Shaakir Muhammad, Lydia H. Tjore, Désirée Baraula, Eira S. Huse m.fl.
Barokksolistene og sangere fra Operakoret
Nasjonaloperaens solistpraktikanter
Operaen
Når Nasjonalballetten UNG, Operakoret og Barokksolistene nå har gått sammen om å lage en felles forestilling av barokkoperaen «Dido og Aeneas», er de langt fra de første som gjør et slikt samarbeidsprosjekt. Både The Royal Ballet i London og koreografen Sasha Waltz har tidligere skapt ballett-pluss-operaforestillinger av «Dido og Aeneas». Ikke så rart, kanskje, siden operaen har sitt utspring i masque-tradisjonen, som var en type maskespill der både dans og sang hadde sin naturlige plass, og flere av denne operaens deler er kalt danser, som «The Triumphing Dance» og «The Sailors’ Dance».
Selv om det er en klar forbindelse mellom dans og sang i «Dido og Aeneas», er det ikke nødvendigvis noe enkel match å skape et balansert uttrykk av det på scenen. Henry Purcells opera er svært kort, den varer bare en drøy time, og det finnes heller ikke noe fullskrevet partitur eller manus til denne operaen. Det man legger til grunn for en slik forestilling, er derfor mest en skisse. Og dessverre sitter den skissepregede følelsen igjen i møtet med denne forestillingen. Selv om den også er fylt av gode enkeltprestasjoner og glitrende øyeblikk.
Lars Elton: Kunst rett i fleisen
Operaen «Dido og Aeneas» forteller om hvordan kjærligheten mellom Dido, dronning av Kartago, og Aeneas, en trojansk prins, ødelegges når en trollkvinne lokker Aeneas til å forlate Kartago. Selv om han ombestemmer seg i siste liten, opplever Dido sviket som så stort at hun velger å dø. I denne forestillingen er hovedrollene doblet; Dido og Aeneas fremstilles både av dansere (Heidi C.B. Christensen og Shaakir Muhammad) og sangere (Astrid Norstad og Mikkel Skorpen). Trollkvinnen (Désirée Baraula) går også gjennom en slags fordobling idet hun knyttes tett opp til, eller også er, Didos venninne Belinda (Lydia H. Tjore). Det overnaturlige dramaet blir dermed et sjalusidrama. Og det er spennende tenkt.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Med både dansere, sangere og Barokksolistene på scenen, er det mange utøvere som skal ha fokus og som krever ulike typer fokus. I massescener fungerer samspillet mellom de ulike gruppene svært godt, og det er åpenbart ikke noe problem å la verken musikere eller sangere danse når det trengs. Men når det synges en arie og samtidig danses, er det som om de to uttrykkene slår hverandre litt i hjel. Ikke bare er det umulig å samtidig se dans og lese teksten til det som synges (for det er ikke alltid så lett å høre), men det er som om hovedrolledanserne på scenen heller ikke alltid klarer å trumfe klangen i f.eks. Norstads eller Baraulas klare og fyldige mezzosopraner. Dansesolistene gjør mest inntrykk når de ikke må konkurrere med en sangsolist, og Shaakir Muhammad som Aeneas må særlig trekkes frem blant danserne. Andreas Heises koreografi er godt plassert i samtidsdansen, men har et hint av det klassiske uttrykket. Mens sangerne er kledd i 1600-tallsstil, er danserne er kledd mer moderne, gjerne ensfarget, og de blir slik en forbindelse mellom barokkdramaet og vår egen tid, hvor vi også lever, elsker og dør – om enn ikke like dramatisk som Dido.
Det er som sagt flere ulike kunstnergrupper som skal organiseres på scenen og dermed veldig mange regi- og koreografimessige grep som gjøres i denne forestillingen. Operaens scene 2 blir noe tettpakket, og det opphavlige materialets skissemessige preg blir veldig synlig når det lesses på med aktører og stadig nye konstellasjoner av sungne og dansede roller. Selv om det er gjort en god dramaturgisk jobb både ved å utdype Aeneas-karakteren og ved å tone ned det overjordiske, innbyr materialet til en enklere tilnærming enn dette sceniske uttrykket gir oss.
Les også: Kunstneropprør når Løvebakken (Dagsavisen+)
Barokksolistenes rutinerte omgang med musikk fra perioden må imidlertid ikke undervurderes. Purcells opera ligger musikalsk et godt stykke unna barokkmusikkens oratorier og kantater, og operaen er heller ikke spesielt svulstig. De syv musikerne i Barokksolistene skaper i sin tilstedeværelse på scenen et lett og i høyeste grad folkelig musikalsk uttrykk spilt på tidstypiske instrumenter. De bidrar til at forestillingen tross alt er en fin opplevelse, selv om mange gode enkeltelementer ikke helt har funnet formen sammen.
Operaens barokkfest fortsetter med Barokksolistenes «The Alehouse Sessions» fra 28. mars og Nasjonalballettens «Barokk bevegelse» med premiere 6. april.