Kultur

– Dette er operaen over alle operaer

En virkelig mørk opera der ingen er fri, sier den tyske regissøren Tatjana Gürbaca om «La Traviata», som har premiere i Bjørvika i kveld.

Bilde 1 av 4

– Dette er operaen over alle operaer, og Verdi er alle regissørers far, sier Tatjana Gürbaca, som i kveld er klar for premiere på «La Traviata».

Det kan vel umulig bli mer dramatisk enn i Giuseppe Verdis tre akters opera, som bygger på Alexandre Dumas roman «Kameliadamen», basert på livet til Marie Duplessis. Duplessis var en kurtisane i Paris, som i en alder av 23 år, døde av tæring. Historien har lagt grunnlaget for filmene «Pretty Woman» og «Moulin Rouge», og «La Traviata» er, på tross av at den var regnet som en fiasko etter premieren i mai 1853, en av Verdis mest sentrale operaer.

– Operaen er så moderne, med en prostituert i hovedrollen. Violetta snakker om Paris som en folkemettet ørken og historien tegner bildet av et kapitalistisk samfunn med et hierarki der kvinner selger kroppene sine for penger. Dette er godt kjent for oss også nå, sier Gürbaca.

1800-talls Paris

Duplessis, som døde i 1847, skal ha vært elskerinne til flere kjente menn i Paris’selskapsliv, og angivelig hadde hun forhold til både Dumas, men også den kjente komponisten Franz Liszt. I Verdis opera er Duplessis blitt til Violetta Valery, som forelsker seg i Alfredo Germont, til hans fars forargelse. Violetta og Alfredo reiser ut på landet, men faren til Alfredo oppsøker Violetta og får henne til å forlate Alfredo. Et forhold til en prostituert ville skade familiens rykte. Når Violetta ligger ensom for døden i Paris får Alfredo vite hvorfor hun forlot ham, og han rekker akkurat å oppsøke henne før hun dør.

I Gürbacas versjon av «La Traviata» blir kjærlighetshistorien mer et prosjekt for Violetta enn en ren kjærlighetshistorie. Alfredo blir hennes vei ut av prostitusjon.

– Hun har verdighet, er rasjonell og intelligent. Hun er som en kameleon som tilfredsstiller menn, selv om hun ikke liker det selv, sier Gürbaca.

I operaens kjente arie, «Sempre Libra», synger Violetta om sin egen lykke og frihet. Men hun er på ingen måte fri, mener Gürbaca.

– Ingen er fri i denne operaen. Det er virkelig en mørk opera, sier hun.

Booket til 2019

Det var operasjef Per Boye Hansen som ga Gürbaca tilbudet hun ikke kunne si nei til. Hun har satt opp operaer i hjembyen Berlin, i Belgia, Østerrike, Russland, Luxembourg ... Hun husker ikke alle stedene på sparket. Det er blitt mange ulike operahus.

– Noen ganger er de gamle arkitekturene i operahusene, med store orkestergraver, noe som gjør det vanskeligere å nå fram til publikum. Her i Oslo er det en intim atmosfære selv om scenen er stor, sier Gürbaca.

Hun anslår at hun reiser omtrent halvparten av året, men når hun ikke er på reise er basen i Berlin.

– Det er en god by å bo i, men dårlig å lage kunst i. Det er rett og slett for mange kunstnere, ler hun.

Etter hun er ferdig med «La Traviata» i Oslo, reiser hun til Colombia for å sette opp nok en Verdi-opera: «Rigoletto».

– Jeg er booket til ulike jobber ut 2019. Men som frilanser er det veldig godt. Da jeg startet var det noe annet. Jeg lurte på om noen noensinne ville ringe meg, sier hun.

Ung regissør

Det er vanskeligere å være ung enn å være kvinnelig operaregissør, forteller Gürbaca.

– Da jeg begynte å jobbe med opera som 15-åring var alle operaregissører 70 år gamle menn. Nå er det heldigvis en ung generasjon på vei med interessante regissører, sier hun.

Gürbaca har bakgrunn som danser, og tror det har bidratt til å skape uttrykket hennes.

– Jeg hører mye på musikken, og stoler egentlig mer på den enn på ordene. I opera kan vi ofte oppleve at teksten sier noe, mens musikken sier noe annet, sier hun.

Som en jungel

Siden hun fikk tilbudet om å gjøre «La Traviata» for to år siden, har operaen sirkulert i hodet til Gürbaca.

– Det føles som en jungel når man begynner. Det er så mange muligheter, og man ser ikke alt. Så tenker man, lar det vokse, og stien blir tydeligere. Når jeg gjør en produksjon er det egentlig veldig intimt. Jeg må uttrykke mine innerste sannheter foran orkester og kor og sangerne.

– Er du noen gang redd for at noen synes du tolker operaen feil?

– Jeg spør ofte meg selv om jeg har rett eller ikke, men jeg kan ikke la det stå i veien for meg når jeg leder prøvene. Da må jeg være hundre prosent sikker. Så får jeg heller gruble på veien hjem, sier Gürbaca.

Mer fra Dagsavisen